Isabelle reiser til byen Mazlatan i Mexico fordi hun har arvet en tunfiskfabrikk etter søsteren sin. Ingen har fortalt henne at arven også innbefatter en møkkete, vanskjøttet jente som hele sitt liv har bodd i kjelleren i søsterens hus. Isabelle skjønner etterhvert at jenta er søsterens datter, og tar seg av henne. Hun vasker og steller henne og tar til med den vanskelige oppgaven å sosialisere henne. Noe som ikke er lett, for Karen, som er det navnet hun gir henne, viser seg å være autist. Hun scorer svært lavt på 90 prosent av intelligenstestene hun tar, men langt over gjennomsnittet på de resterende 10. «Vi får gå for de områdene du scorer høyt på», sier tanten. Karen har en unik forståelse for naturen, havet og dyrene, og får hjelpe tanten på tunfiskfabrikken og ute på fiskebåtene. Etterhvert overtar hun bedriften og utvikler den til et veldrevet og svært lønnsomt foretak. Karen leser både Bibelen, Decartes og Darwin, og finner ut at Decartes utsagn «Jeg tenker, altså er jeg», er helt feil, for finnes ikke solen, havet, dyrene og plantene. Hun forkaster også Bibelen, mens hun har større tro på Darwins ideer.
Det er Karen som skriver boken i tilbakeblikk, og siden Karen er en nøktern person, som har vanskelig for å forstå emosjonelle relasjoner, blir språket i boken nøkternt, noe som gjør at boken både har humor og ironi. Det var delte meninger i lesesirkelen denne gang, men de aller fleste likte boken, både fordi den er godt skrevet og fordi Karen er en underfundig person som man bare må like og beundre.
