Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood.

«Da boka kom ut 1985, var det mange som syntes den virket overdrevet. Men da jeg skrev den var jeg veldig nøye med å ikke ta med noe som mennesker ikke allerede hadde gjort mot hverandre». Boka Margaret Atwood snakker om her, er The Handmaid’s Tale eller Tjenerinnens beretning som den heter på norsk. Over tretti år etter utgivelsen ligger den på topp ti på amerikanske bestselgerlister. Når Trump og den ytterste høyresida blant Republikanerne har makta, føles den ikke så overdrevet likevel. Dessuten har TV-serien basert på boka blitt kåret til en av de beste seriene i 2017.

I Tjenerinnens beretning har det teokratiske militærdiktaturet Gilead overtatt makten i USA og innført et regime der kvinnene er fratatt sine rettigheter. En miljøkatastrofe har gjort at ressursene skrumper inn, og både menn og kvinner flest har blitt infertile. De kvinnene som fortsatt kan få barn blir tvunget til å leve som «tjenerinner» og deres eneste oppgave å bære fram barn for mennene i overklassen. En av disse kvinnene er Offred og romanen er hennes beretning. Vi tar del i hverdagen hennes og gjennom tilbakeblikk får vi vite hva som har skjedd med henne personlig og resten av samfunnet. Romanen er et overbevisende og urovekkende portrett av et samfunn der rettigheter og frihet kun gjelder for de få. I Gilead har alle tapt, slik jeg ser det. De grusomme har om ikke annet mistet sin menneskelighet.

Da Margaret Atwood skrev Tjenerinnens beretning, satt hun i Vest-Berlin og brukte de erfaringen hun hadde gjort seg med den helt spesielle årvåkenheten og tilbakeholdenheten som preger et samfunn der alle potensielt overvåker hverandre, den måten man brått skifter samtaleemne på, den måten informasjon flyter fra person til person uten at noe eksplisitt er sagt. Hun lot seg inspirere av bygninger som hadde fått nye bruksområder, av et samfunn der én virkelighet var blitt erstattet med en annen, både gradvis og brått. Atwood er også tydelig inspirert av kristenfundamentalisme, som at hun lar rollefigurene bruke en bokstavelig tolkning av Bibelen når det passer dem. Atwood tar også den bibelske fortellingen om slavinnen Bilha, som ble gitt til Jakob som elskerinne da Rakel ikke kunne bli gravid, og lager sin egen versjon.

Jeg oppfatter boken som et feministisk mareritt og en advarsel om at vi, verken kvinner eller menn, må ta friheten vår for gitt. Av denne grunn synes jeg det var interessant å lese hva som står bak på boken i utgaven fra 2017 utgitt av Aschehoug. Det er vanskelig for meg å forstå hva som får forlaget til å si at dette er en bok om en konkubine, hvor «ikke en undertrykkende stat kan utslette hennes livsvilje eller hennes begjær til de to mennene som hennes fremtid avhenger av». En kan jo lure på hva som får forlaget til beskrive denne klaustrofobiske og tankevekkende romanen som en erotisk thriller, men dem om det…

Lån boken her:

Translate »