I 1975, i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, igangsatte Røde Khmers revolusjonære styrker den mest omfattende kollektiviseringprosess verden har sett. Spesielt hardt gikk det utover de intellektuelle og munkene – de ble slaktet eller sendt ut på dødsmarkene. Tanken var at alle skulle bli bønder. Marerittet varte i 4 år og nærmere to millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen, døde.
Den kambodsjansk-amerikanske forfatteren Vaddey Ratner opplevde dette på nært hold og har skrevet en roman om det. Hun var 5 år i 1975. Siden familen var adelige var de spesielt utsatt. Lille Vaddey var nemlig prinsesse og hennes far prins. De ble tvangsflyttet fra sitt palass i hovedstaden Phnom Penh til landsbygda, og deres liv ble snudd på hodet. Det var starten på fire år med ubeskrivelige lidelser. De ble jaget fra landsby til landsby, for til slutt å ende på dødsmarkene for å bygge rismarker på jord der det ikke var mulig å dyrke ris. Til slutt var det bare moren og Vaddey som var i live. Forfatteren tror selv at hun overlevde fordi hun hadde polio og dermed ikke måtte jobbe like mye som de andre.
Det hele var totalt absurd og overgår selv den villeste fantasi. Samtidig vet vi at dette faktisk har skjedd.
Forfatteren sier at det var krevende å hente fram de vonde minnene. Hun fikk god hjelp av sin mor. En mor som i perioder ikke orket å snakke. Ratner og moren kom som flyktinger til USA i 1981.
Så hvorfor skal man lese denne boken? Dette er en sterk selvbiografi i romans form. Det er en voksen kvinne som ser og erindrer gjennom et barns øyne. Boken er grusom og samtidig vakker. Det er en bok full av kjærlighet og tilgivelse. Kjærlighet til en far som betydde så uendelig mye, kjærlighet til familen, og tilgivelse til et land som har forårsaket de grusomme lidelsene. Det er en spennende og dramatisk historie. En bok man blir grepet av, og litt klokere av å lese.
Anbefalt av Susanna
