Winterson har skrevet en sjelden sterk fortelling om en oppvekst som adoptivbarn i et totalt kjærlighetsløst og strengt religiøst engelsk arbeiderklassemiljø på 60- og 70-tallet. Adoptivmoren, som hun omtaler som fru Winterson, er en dame som ser på kroppen som overflødig, nytelse som syndig og livet som noe en fortest mulig burde bli ferdig med. En deprimert kvinne som er ute av stand til å vise kjærlighet overfor noen – og som forteller datteren at hun ikke er det barnet hun «bestilte». Fru Winterson er ustabil og har de mest vanvittige påfunn – hun sperrer datteren ute om natten, henger opp bibelsitater på utedoen ”DRØY IKKE MED GUDS ÆREND” og tillater ikke litteratur. Til tross for dette, klarer Jeanette seg på et vis. Hun finner glede i fellesskapet i pinsemenigheten, og hun oppholder seg (selvfølgelig ulovlig) mye på det lokale biblioteket. Litteraturen representerer en fluktmulighet fra den vanskelige hverdagen, og Jeanette pløyer gjennom engelsk skjønnlitteratur fra A-Z. Hun er et kvikt barn og en god betrakter.
Romanen bærer preg av at hun har fått sin oppvekst på avstand. Det skjønner man når hun skriver så til de grader tørrvittig om noe så tragisk. Man ler høyt og tørker noen tårer om hverandre. Samtidig skjønner vi at hun som voksen sliter med å «lære seg å elske».
Winterson skriver i en lett essayistisk stil. Vi skjønner at litteraturen har betydd mye for henne gjennom hele hennes liv – hvordan litteraturen bokstavelig talt kan bety forskjellen på liv og død.
BESTILL BOKEN FRA BÆRUM BIBLIOTEK!
Anbefalt av Susanna
