Platehøsten er for alvor i gang, og for de av oss som er glad i gamle musikalske kanoner er det absolutt god grunn til å gi de nye platene til PAUL MCCARTNEY, PAUL SIMON og PAUL WELLER en lytt.
McCartneys nye LP heter «Egypt Station» og inneholder stasjoner man absolutt bør stoppe ved, og selvfølgelig noen stasjoner man egentlig kan kjøre rett forbi. Platen er i hovedsak produsert av Greg Kurstin som bla har produsert Adele med stort hell. Produksjonen er det ingen grunn til å sette spørsmål ved. Det låter selvsagt flott. Og platen dras i gang med «I Dont Know», en flott McCartney-ballade med et flott pianotema. Dette mener jeg er den beste McCartney låten som er utgitt siden «From A Lover To A Friend» (2001).
Deretter humper det videre med den i mine ører litt kjedelige «Come On To Me» og deretter noen akustiske låter og den popete «Fuh You», som er sånn at den kan sette seg irriterende fast på hjernen. men så begynner det å skje litt mere spennende greier i det man runder side 2 i LP-verden:
Her er det større variasjon og mere spennende oppbygde, litt lengre låter som gir assosiasjoner til ,mange av MacCartneys glimrende album fra 70-tallet. Spesielt vil jeg trekke frem den kule rocke-låten «Caesar Rock» , «Despite Repeated Warnings» og «Hunt YouDown»/Naked»/C-link» som avslutter et litt ujevnt, men absolutt godkjent «album»-album, som McCartney selv har sagt han ønsket å lage denne gang.Og det lykkes han i på lang vei, den 76-årige legenden som ikke trenger bevise noen verdens ting.
Jeg har de siste 25 år nærmest avskrevet Paul Simon som plateartist, da jeg synes hans 5-6 siste plater har vært ganske kjedelige og lett forglemmelige. Det forrige nye albumet «Stranger To Stranger» karet jeg til og med til årets verste plate da den kom ut, spesielt takket være den urteite «Wristband»-låten.Enda verre var remix-platen med Graceland-albumet som kun er noen måneder gammel. Her iførte man de gamle låtene håpløse tekno- og dance-rytmer og resultatet var totalkræsjhavari.
Men så kommer plutselig denne «nye» platen «In The Blue Light» og jeg blir slått i bakken igjen av Paul Simon.For dette er fantastisk bra. Paul Simon har valgt seg ut et knippe relativt ukjente låter fra sin laaaange karrierre og gitt dem nytt akkompagnement og spilt dem inn på nytt med jazz-aktig instrumentalisering og et stryker-ensemble. Resultatet er langt over forventning: Utsøkte detaljer i lydbildet og en godt sammenhengende plate som klarer å holde i hvert fall denne lytteren interessert igjennom hele platen. Personlig får jeg assosiasjoner til album som «Hearts And Bones» og «Still Crazy After All These Years». De nyinnspilte låtene løfter seg betraktelig fra sine opprinnelig hjemhørende plater. Dette er et absolutt must for Paul Simon-fans !
Paul Weller er den yngste av de tre Paul`ene, men kan likevel se tilbake på en over 40 år lang karrierre. I det han runder 60 år er også han ute med enda et et nytt album.Weller er voldsomt produktiv og det går knapt et år uten et (eller flere) album fra denne mannen, stadig eksperimenterende og pekende i ulike retninger og stiler. Denne gangen er det «True Meanings». Et knippe gode, rolige låter med gitar og strykere. Det er lett å få assosiasjoner til Nick Drake underveis på denne platen. Resultatet er absolutt hørbart og vakkert. Det er absolutt ingen grunn til å avskrive Weller, som sikkert allerede har fokus nye prosjekter.
Alt i alt en bra start på platehøsten. Så får vi håpe at nye og yngre krefter også klarer å levere gode helstøpte, album utover høsten og videre, slik at den musikalske arven fra de gamle kanoner videreføres.
