”Gjentakelsen” av Vigdis Hjorth

Romanen «Gjentakelsen» er en vond, sår, rå, øm og rystende oppvekstskildring som ble nominert til brageprisen i år. Den er på kun 140 sider og lest på noen få timer. Boka gjør inntrykk og har fått strålende anmeldelser!

En kvinnelig forfatter i 60- årene ser tilbake på sin egen ungdomstid, hvor hun begynner å nøste i fortrengte erindringer og såre minner. Fortellerstemmen veksler mellom den voksne kvinnen og den unge jenta.

Den kvinnelige forfatteren er tilskuer på en konsert med Universitetets symfoniorkester hvor hun blir sittende ved siden av en ung jente som er utilpass og tydeligvis i konflikt med foreldrene sine. Dette trigger noe i henne og er starten på en erindringsprosess hvor hun begynner å gjenkalle sin egen fortid. Fortrengte minner fra ungdommen kommer tilbake. Hun beskriver denne prosessen som en smertefulle erfaring hvor hun med ømhet og råskap omfavner seg selv og sin indre 16- åring.

Dynamikken i familien er svært dysfunksjonell og full av spenning. Hun beskriver et komplisert og anstrengt forhold til foreldrene sine. Moren er full av angst og bekymringer, og hun skal vite alt om hvem hun er sammen med og hvor hun oppholder seg til enhver tid. Faren snakker hun ikke med og vi kan ane at noe mørkt ligger bak, noe som ikke er som det skal.

Forfatteren skriver vart om et ungt menneskes sinn:

«Vi gikk av på samme holdeplass som sist i den fremmede delen av byen og de samme gatene som sist, men nå var jeg den selvfølgelige. Månen lyste og hilste oppløftende og beslutningen bar beina mine på en vei jeg skulle huske bestandig. Helles skinnende lepper i mørket, Unnis blanke, brune øyne, smaken av kirsebærlikør og besk gin fra de små flyflaskene Helle hadde i veska. Forbi rekkehuset fra forrige lørdag, som sov stille til vi så nummeret og at det stod Lykke på døra. Det lyste i vinduene, vi hørte ikke musikk og nølte på trappa, men jeg ville ikke nøle og ringte på. »