Georges Perec: En forfatter utenom allfarvei

Kan du innimellom tenke at romaner stort sett er ganske like og få et behov for å lese noe som virkelig skiller seg ut fra røkla? I så fall kan det hende at Georges Perec er en forfatter for deg.

Georges Perec (1936-1982) var en fransk forfatter tilknyttet den eksperimentelle litteraturgruppa Oulipo og er blant annet kjent for å ha skrevet en hel roman uten å bruke bokstaven «E». Oulipo (eller «Verksted for potensiell litteratur») hadde som mål å utvide romansjangeren og frembringe ny litteratur, særlig ved å sette regler og begrensninger for skrivingen. Perecs romaner er ofte tuftet på sterke konseptuelle idéer og eksperimentering med form. Det høres kanskje litt tørt ut, men det kan jeg røpe at det ikke er. Bøkene hans har mye lekenhet i seg og er ofte stappet til randen av underfundigheter, humor, ordlek og overraskende påfunn. Forfatterskapet er preget av en utrettelig vilje til selvfornyelse og varierer i både stil og sjanger. Her er noe av det han har skrevet:

Hvilken knallert med forkrommet styre innerst i gården (på norsk 2022)
En ung franskmann og vennegjengen hans i Paris under Algerie-krigen gjør alt de kan for å forhindre at hovedpersonen skal bli sendt på slagmarken. Tematikken er alvorlig nok, men for leseren er det ikke det som fanger oppmerksomheten mest. Det mest fremtredende er i stedet måten historien er fortalt på, med Perecs overskuddspregede lek (og harselering) med ord, fortellergrep og romansjangeren overhodet. Resultatet er like imponerende som det er gøy å lese. Åpningslinjene i boka gir en pekepinn på hva man kan forvente:

Det var en fyr som het Karamanlis eller noe sånt. Karavitsj? Karavatsj? Karabov? Altså, Karaetellerannet. Uansett, et ganske så uvanlig navn, et navn som skilte seg ut, som ikke var så lett å glemme.

Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg (på norsk 2011)
En mann skal gå til sjefen for å be om høyere lønn. Problemet er bare at det er så mange hindre på veien. Man kan glemme noe, man kan fanges i samtale med sekretæren, eller sjefen kan være opptatt og ikke ha tid til å snakke med deg, eller om han skulle ha tid så kommer det kanskje fram av den innledende småpraten at han har sykt barn hjemme, noe som gjør at det føles upassende å ta opp dette med lønnspålegg akkurat i dag. Så mange hindre, så mange valg, så mye som skal klaffe. En kort bok skrevet etter den skjematiske logikken til et organisasjonskart, i form av en eneste lang setning som snirkler seg rundt som en labyrint, full av absurditeter og skråblikk på kontorjobbtilværelsen.

Vinterreisen / En privatsamling (på norsk 2007)
To halvlange noveller samlet i én bok. I Vinterreisen snubler en universitetslektor over en bortglemt bok som snur verdenen hans på hodet. Funnet rokker fundamentalt ved den etablerte forståelsen av litteraturhistorien. Kanskje må den skrives helt om? I en privatsamling får en maler i oppdrag å portrettere en kunstsamler og samlingen hans. Maleriet får massiv oppmerksomhet på grunn av sitt ekstreme detaljnivå. For inni selve bildet, er det et bilde av maleriet i sin helhet. Og det som forundrer hele kunstmiljøet (og får folk til å strømme til utstillingen med forstørrelsesglass) er at hver eneste forminskede versjon av bildet i bildet i bildet i bildet… er like detaljert som fullskala-originalen. To sprø noveller som rokker ved noe fundamentalt. Fascinerende, lekent og bittelitt skummelt. For hvordan skal vi forholde oss til verden om det vi tar for gitt viser seg å ikke stemme allikevel?

Jeg husker (på norsk 2022)
En erindringsbok hvor Perec skriver frem sin egen barne- og ungdomstid i form av korte setninger som begynner med «Jeg husker». Den enkle stilen og oppramsingen av hendelser, kjendiser, omgivelser og ting gir mye rom til leseren og skapte i alle fall hos meg en fornemmelse av å befinne seg i Paris på midten av 1900-tallet. Idéen bak boka er inspirert av Joe Brainards roman Jeg husker, som er skrevet på samme måte. Den norske utgaven er tospråklig, så her kan du øve deg i fransk eller sammenligne den norske oversettelsen opp mot originalen. Boka er for øvrig også litt lokal, ettersom den er utgitt på Stendal forlag som holder til på Høvik.

Andre verker
Om du skulle ha lyst til å utforske mer av Perec, har vi mange flere bøker av ham i samlingen vår. Livet bruksanvisning er kanskje hans mest anerkjente og ambisiøse verk. W, eller barndomsminnet er en erindringsbok om en barndom preget av å ha mistet begge foreldrene under andre verdenskrig (faren døde på slagmarken og moren i konsentrasjonsleir). En mann som sover er skrevet i andreperson og handler om et deprimert bymenneske, mens En form for rom er så Perecsk som det kan få blitt; en essayistisk lek med konseptet form i alle sine tenkelige (og utenkelige) former og fasonger.

Helt på tampen vil jeg også anbefale den sjangerdiffuse Attempt at Exhausting a Place in Paris, som vi dessverre ikke har i samlingen vår. I den følger vi forfatteren i det han sitter på kafé i tre dager og forsøker å notere alt det ubetydelige som foregår rundt ham. Helt nøkterne oppramsinger av det han ser; hvor mange mennesker som går forbi, farge og nummer på busser, kofferter, kaffekopper, bæreposer, hatter og duer som flyr i samlet flokk rundt hushjørnene. Alt det vi ser, men ikke nødvendigvis fester oss ved (det Perec selv kaller det infraordinære). Og det som trer frem, er livet. Intet mindre.