Mitt hjemmebibliotek er velholdt. Litt støvete, men bøkene er pent brukt. Kanskje er det en yrkesskade, kanskje er det fordi jeg er pertentlig. Jeg har imidlertid noen bøker som er synlig godt brukte. De fleste av dem er kokebøker, men det er også en roman blant dem. Romanen heter «Margfolket», og jeg lurte den med meg fra mammas bokhylle da jeg flyttet hjemmefra. Da jeg lånte den av henne (på ubestemt tid uten å si fra) hadde den stått i hennes bokhylle i 14 år. Den hadde vært med på flyttinger og ferieturer, og blitt lest av både henne og meg flere ganger.
«Margfolket» er skrevet av newzealandske Keri Hulme. Den kom ut på engelsk i 1984, og i 1985 vant Hulme Bookerprisen for boka. I 1986 kom den i norsk oversettelse ved Kari og Kjell Risvik. Keri Hulme skriver i forordet at fortellingen startet som en novelle, men vokste seg til en roman over en periode på 12 år. Hun skriver også at den for henne var så fullført etter de 12 årene at hun nektet å endre på noe da hun prøvde å selge den inn til forlag. På grunn av dette fikk hun flere avslag, men boka ble heldigvis plukket opp av et forlag til slutt.
Denne gripende fortellingen handler om Simon, Joe og Kerewin. Simon skylte bokstavelig talt i land etter et skipsforlis, en mørbanket og stum liten gutt uten kjent fortid. Joe er Simons adoptivfar, som sliter med indre demoner og et alkoholproblem som ofte går ut over Simon. Kerewin er einstøingen som har bygd seg et tårn på en strand langt unna folk, der hun prøver å skape kunst men blir hindret av sin egen fortid. Ved en tilfeldighet krysses veiene til disse uvanlige karakterene, og et forhold utvikler seg mellom dem.
Formmessig skiller denne romanen seg fra mange andre romaner. Den er fragmentert, litt som en bevissthetsstrøm. Hulme gjør noe jeg ofte irriterer meg over at andre forfattere gjør, og det er å bruke et inkonsekvent språk. Hun bruker flere forskjellige skrivemåter for samme ord, tegnsettingen virker helt tilfeldig noen ganger, og det er vanskelig å skjønne når hun bytter mellom de forskjellige fortellerstemmene eller når de snakker med seg selv istedenfor hverandre. Hun krydrer også teksten med ord og uttrykk på maori som man må bla seg til ordlisten bakerst i boka for å tyde. Men jeg tilgir henne alt dette fordi historien hun forteller er så sterk. Og på et eller annet merkelig vis kler den inkonsekvente fortellerstilen karakterene hun forteller om.
«Margfolket» er en roman om forholdet mellom innfødte og innflyttere på New Zealand, om sosiale problemer, om identitet, om å slippe taket i fortiden for å åpne opp for fremtiden. Men først og fremst er det en fortelling om kjærlighet som noen ganger er så sterk at det gjør vondt. «Margfolket» gir meg noe nytt hver gang jeg leser den, og den skal stå i bokhylla mi minst 14 år til.
Bestill boka fra Bærum bibliotek
