Ferrante er best på skjerm!

Kanskje er du som meg? Elena Ferrantes bøker var ikke min greie. Jeg vil likevel slå et slag for filmatiseringen av hennes bøker, som absolutt er min greie.

TV-serien My Brilliant Friend (2018-2024) har fire sesonger, som følger de fire bøkene i Napolikvartetten. Vi starter altså i Elena og Lilas barndom i Napoli, og følger dem gjennom ungdomstid, ekteskap, barnefødsler og karriere. Tidskoloritten fra 1950-, 60- og 70-tallet er nydelig og skuespillerprestasjonene er gode (i første sesong har vi til og med en norsk-italiensk jente i en av hovedrollene!). Det er interessant å se det italienske samfunnet, den politiske situasjonen og den makten de kriminelle har. Best er likevel de mellommenneskelige dramaene, vennskapet mellom Lila og Elena, forholdet til menn og til familiene.

For meg er det lettere å følge med på det store persongalleriet på film enn i boka. De bor i byen, men nabolaget er som en landsby der alle kjenner alle. Historien sentreres rundt det kompliserte vennskapet mellom jentene, men i perioder av livet ser de hverandre lite og vi følger historiene deres hver for seg.

Serien var såpass fengende at det var irriterende å måtte vente på de siste to sesongene – de ble forsinket av pandemien. Nå kan du heldigvis låne alle fire sesongene på biblioteket og kan se så mange episoder i strekk som du vil!

Min andre anbefaling er The Lost Daughter (2021), basert på boka som på norsk het Den dunkle dottera. Her videreføres en del av de samme temaene vi finner i Napolikvartetten: kvinneliv, vennskap, morsrolle, maktstrukturer. Her er det imidlertid skrudd skikkelig til. Det fører til humoristiske øyeblikk og samtidig en underliggende uhyggelig stemning. Det er noe ekkelt, råttent og mørkt som preger det som i utgangspunktet er en historie om solfylt strandliv.

I filmen møter vi middelaldrende Leda som ferierer alene i en italiensk strandby. Hun deler stranden med en italiensk storfamilie som hun blir fascinert av. Hun blir spesielt opptatt av å følge med på en ung mor med en datter i barnehagealder som alltid har med seg en dukke. Når jenta blir borte på stranda involveres Leda i familiens liv.

Olivia Colman er glitrende god som Leda, og i tilbakeblikk ser vi en yngre versjon av henne, også glitrende spilt av Jessie Buckley. Portrettet av Leda er mangefasettert, tidvis gjenkjennelig og interessant. Filmen satt som et skudd – jeg tar meg i å tenke på den ennå. Og dette altså til tross for at boka ikke gjorde særlig inntrykk.

The Lost Daughter kan lånes på biblioteket, eller gjennom Filmoteket.