Det er høst blitt…Kulda og mørket befester sin posisjon, lys og varme må atter vike…Men det finnes lys i høstens film noir! Ny musikk fra gammel og ung, take a peek.

 

The Who – Ball & Chain

Hellige ku! Vi har mottatt ny musikk fra The Who! Det har, sett bort fra turnevirksomhet og soloalbum, vært relativt stille fra modrockerne de siste 13 årene. Man kan dog ikke klandre de to 75 år gamle originalmedlemmene Roger Daltrey og Pete Townsend for ikke å pumpe ut nye studioalbum i øst og vest. Den type evigung produktivitet er forbeholdt Willie Nelson (6 nye album siden 2016!).  Første smakebit fra det selvtitulerte albumet er «Ball & Chain». Umiddelbart gjør The Who seg til kjenne med elementer vi kjenner godt. Et repetativt pianoriff bygger opp forventningene før bandet lander i en kul groove ikke ulik klassikeren «The Seeker». Ball & Chain er en bluesbasert samfunnskritisk låt om USAs behandling av fangene på Guantanamo Bay. Den kler den etter hvert mere malmfulle og rustne stemmen til Daltrey godt, og man må kunne si at han fortsatt har masse å levere som vokalist i et av verdens største rockeband.

Synne Sanden – Vietnam

Synne Sanden er tilbake med ny musikk, hennes første fullengde-album siden «Between Sparks»(2016). Hvis du liker stemningsfull, melankolsk musikk som Susanne Sundfør, Emilie Nicholas og Fáráo, anbefaler jeg deg på det sterkeste å sjekke ut Sandens nye plate «IMITATION». Platen beveger seg i mørke landskap og er like nedslående som den er vakker. Med seg på produksjonen har Sanden tatt med Thomas Dybdahl, Lars Fremmerlid og Bugge Wesseltoft. Test ut singelen «Vietnam», en nydelig lavmælt og følsom perle, perfekt for mørke høstkvelder.

Danny Brown – Dirty Laundry

Annerledesrapperen Danny Brown har disket opp ny galskap og er snart klar med sitt album «U Know What I’m Sayin?». Danny Brown har en av de mest gjenkjennbare stemmene i hip-hop og får en ofte til å tenke på den gamle skøyeren Busta Rhymes. Den tidligere doplangeren er en av de dyktigste og mest spennende tekniske rapperne for tiden og har samarbeid med Petit Noir, Kendrick Lamar og Schoolboy Q bak seg. Fra første spin av «Dirty Laundry» blir det klart at Brown er seg selv lik. En tivoliaktig, kazoo-drevet, pot-purri av en beat, de færreste ville valgt å rappe på, føles like naturlig for Danny Brown som Donald Trump og personangrep på Twitter. Hvis du vil høre litt utafor allfarvei hip-hop, sjekk ut Danny Brown.

Alex Cameron – Divorce

Prinsen av sleaze-pop er aktuell igjen med sitt tredje studioalbum «Miami Memory». Australske Alex Cameron har gjort slibrige, me too fornektende, tinderstalkende antihelter til sitt varemerke. Det er imidlertid viktig å påpeke at musikken og tekstene hans er av en sånn kvalitet at man ikke kan avfeie den som «grov humormusikk». «Divorce» er en upbeat, Bruce Springsteen modellert sak om et forhold som balanserer på avgrunnens rand. Camerons tekster er dynket i svart galgenhumor, som på refrenget i «Divorce» : «I got friends in Kansas City with a motherfucking futon couch,
If that’s how you want to play it, I’m drinking in the dark because my battery’s all ran out
All you got to do is say it, Divorce»

Ghost – Mary on a Cross

Hipp hurra! Ghost eller Tobias Forge som han heter, har tatt sitt gotiske livsverk tilbake til røttene. Det vil si mer Thin Lizzy, Blue Oyster Cult, KISS og ABBA, mindre Bon Jovi og 80-talls arenarock. Hele produksjonen har blitt tonet ned et hakk fra «Prequelle (2018)», hvis man skal bedømme ut i fra de to første smakebitene «Mary on a Cross» og «Kiss the Go-goat». Umiddelbart merker man at romklangen er tilbake i stor stil. Spesielt vokalen har et teppe av klang bredt over seg, et retrosteg tilbake fra den tørrere og mer moderne sounden på «Prequelle». Dette kler i mine ører bedre det «okkulte» budskapet i Tobias Forges tekster. Ghost har hvis mulig tatt en enda softere retning på sitt nye album «Seven Inches of Satanic Panic», det lover ikke godt for metalpuristene der ute, men de med kjærighet for 70-talls rockmusikk kan nok glede seg. Hail Satan!

Translate »