Alle mennesker har en naturgitt trang til å vite av Nina Bouraoui

Fransk-algeriske Nina Bouraoui har gitt ut 17 romaner, og vunnet flere litterære priser i Frankrike. Dette er den tredje boken som blir oversatt til norsk, etter Mine onde tanker (2008) og Kyssa våre er ein avskjed (2013). Et gjennomgående trekk ved utgivelsene er et sterkt selvbiografisk innslag. Hun har fransk mor og algerisk far, og har vokst opp hovedsakelig i den algeriske regionen Kabylia og den franske byen Rennes, men også delvis i Paris.

Bakgrunnen hennes gir næring til et rikt spekter av spennende innganger til litterær utforsking: her er barnets undring over verden, når den fortsatt er liten og omveltningene som følger av de voksnes avgjørelser på ulike nivåer ikke alltid kan forstås; her er seksuell forvirring og utforsking, og oppvåkning der hun søker å få utløp for sitt eget begjær for andre kvinner, med egen kropp som objekt; her er utfordringer knyttet til det å ha en fot i to kulturer, og hvordan det fører til både familiære (hennes franske slekt godtok ikke så lett den algeriske svigersønnen) og samfunnsmessige konflikter. I det hele tatt en rekke temaer som Bouraoui på vakkert vis skildrer under paraplyen identitetsproblematikk: hvem var/er jeg, og hvordan ble jeg den jeg er?

Algeries historie er fylt med uroligheter og franskmennenes rolle i dette er sentral: Algerie var i ulike former under fransk styre fra 1830-1962. Etter at landet ble selvstendig, gjennom en åtte år lang og blodig krig, har det også vært mye intern konflikt, blant annet mellom kristne og muslimer. Dette er likevel nøkternt skildret i denne boken. Bouraoui deler ikke eksplisitt ut skyld i noen retning, men beskriver hendelser ut ifra egne erfaringer og familiens vitnemål. Som et minnearbeid der alt får plass og ingenting blir vektlagt som mer avgjørende enn andre faktorer; det er summen av alt som har formet hennes liv som binder historien sammen. Slik glir det politiske også umerkelig inn i hennes egen person, der hele hennes liv synes å være et produkt av konfliktene som har pålagt henne og familien endringer, og hun er uløselig knyttet til både eget og omgivelsenes perspektiv på dette todelte kulturelle opphavet. Dette er noe av det hun virker å ville nøste opp i og finne en forståelse av. Barnets (og ungdommens) blikk på Algerie er fascinerende skildret, der vi side om side får beskrivelser av skrekkscenarioer med borgerkrigstilstander og drap på uskyldige, og idylliske utflukter til naturskjønne strender og klippelandskap.

Bokens inndeling i korte kapitler under overskriftene «Å vite», «Å minnes» og «Å bli» fungerer godt som avgrensninger mellom ulike deler av livet. Samtidig som de gir tydelige retningsangivelser for leseren; å vite gir oss et større historisk perspektiv på kulturforholdene og familiebakgrunnen, å minnes gir oss bilder av en oppvekst som har gitt henne vanskelige kår for å finne et rotfeste, å bli gir et innblikk i kampen for å utforske sitt eget ståsted i livet, både kulturelt og seksuelt. Det er også dette siste som utgjør den sterkeste røde tråden gjennom boken. Oppveksten under ulike kulturelle forhold er på hvert sitt vis lange skritt på veien mot å finne et selv som hun kan akseptere, likevel uten at hun oppgir dette til å legge føringer for utforskningen av den seksuelle identiteten. Hele veien oppleves det som om rammene for livet er trangere enn for mange andre, som følge av både egen bakgrunn og det at hun tiltrekkes av samme kjønn, og hun forsøker å finne måter å sprenge ut av disse rammene på. Særlig tydelig blir det i ungdoms- og tidlige voksenår, der hun frekventerer nattklubber for kvinner, med dertil hørende lengsel etter å finne noe som kan minne om kjærlighet. I dette miljøet møter hun, og stiller nok også selv med, mer søken enn oppriktig kjærlighet.

Bouraoui er innenfor en sterk fransk selvbiografisk romantradisjon, der utforskningen av egen identitet, både knyttet til det kulturelle, seksualiteten og klasseskiller gjør seg gjeldende. Slik vi også kan lese om hos blant andre Edouard Louis og Annie Ernaux. I denne sammenhengen må også Didier Eribons lange essay Hjem til Reims nevnes. Hos Bouraoui har det et poetisk preg rent språklig, med et tidvis drømmende, visuelt og svært sanselig språk. Alle mennesker har en naturgitt trang til å vite er en fragmentarisk og finstemt fremstilling av tanker og minner fra et menneske som søker å forstå seg selv. Kanskje er det på tide at flere av romanene til Bouraoui blir oversatt til norsk?

Bestill boken fra biblioteket

 

 

 

Translate »