Mange har diskutert når et tiår egentlig er over; er det fra årene som ender på 0-9, eller 1-0? Den diskusjonen tar vi ikke her og nå, vi slår bare fast at vi regner de forrige ti årene som en musikalsk enhet.
Musikken er stadig i endring, både i stil og form, og med hensyn til hvordan vi som forbrukere forholder oss til den. Ved inngangen til 2010 var det fysiske formatet fortsatt dominerende, nå har strømmetjenester tatt over det meste av markedet. Vi synes det er gledelig å se at det likevel finnes et marked for fysiske utgivelser, og vi har fortsatt et rikt utvalg til utlån. Det blir spennende å følge utviklingen videre, og som bibliotek endrer vi gradvis vår måte å jobbe med musikk på; den digitale tidsånden har også grepet oss, og vi har som mål å være mer synlige i slike kanaler fremover.
Her presenterer vi noen av våre favorittalbum fra 2010-2019. Et variert utvalg, men ett album har klart å fenge hele fem av listemakerne: Let England Shake av PJ Harvey. Dette albumet ble også særdeles godt mottatt av kritikere, og det har fått en filmatisk følgesvenn i en DVD med kortfilmer, laget av Seamus Murphy. Under spillelista, der vi har valgt ut én låt fra hvert album, finner du listene til noen av oss som jobber på Bærum bibliotek. God lytting, og velkommen inn i et nytt musikalsk tiår.
Jo:
Mac DeMarco – Salad Days (2014)
Indiepopens redningsmann, neida, joda. Mac Demarco har nesten blitt som en egen sjanger å regne, etter flere gode plater med sin egenartede skranglepop. «Salad Days» er albumet som for alvor startet det for meg. Morsom fun fact, Mac DeMarco spiller inn alle instrumentene selv sitt eget spartanske hjemmestudio, drevet av kaffe, boksøl og uendelige mengder sigaretter.
Alex Cameron – Forced Witness (2017)
Et fullkomment album, spekket med catchy melodier, fantastiske tekster og deilige 80-talls saksofonsoloer. En hjørnesteinsplate i den australske popbølgen. Alex Cameron viser her hvorfor han er kongen av sleaze-pop.
Kendrick Lamar – Damn (2017)
«Damn» fulgte det knallsterke albumet, «To Pimp a Butterfly (2015)» og dyttet Kanye West ned fra hip-hop-tronen. Knallsterke, mørke tekster og en flow og formidling uten sidestykke. Sjekk Grammyopptreden Lamar gjorde dette året og bli slått i bakken.
Childish Gambino – Awaken my love (2016)
En herlig soul/funk skive med tydelige nikk til Parlament Funkadelic, blacksploitation og skrekkfilm. Produksjonen til svenske Ludwig Göransson er superfrekk, den er både nostalgisk og nyskapende. Donald Glover viser stor bredde i sine vokalfremføringer og på albumets største hit «Redbone» er han virkelig i sitt ess!
Tame Impala – Currents (2015)
Fantastisk psykedelisk pop-rock fra Kevin Parker og hans band, Tame Impala. Flere spor fra denne plata ble regelrette «landeplager», og med god grunn. Unikt lydbilde med masse deilig romklang, effekter og synthsnadder.
Radiohead – A moon shaped pool (2016)
Etter flere stille år fra Radiohead, varter gutta opp med denne godbiten. Flere av låtene på albumet er blant de sterkeste Radiohead noensinne har laget og de veksler fint mellom det sakrale og kakofoniske. Instrumenteringen med strykere, lydeffekter og el-gitarer spilt med bue, danner et spennende og hypnotiserende lydbilde.
Parquet Courts – Wide awake (2018)
New York-bandet Parquet Courts sjette og beste studioalbum. Dette er ikke nytt krutt, men det er tørt og lettantennelig. Tittelsporet «Wide Awake» skrur opp funken og her kommer produsent Danger Mouse mest til sin rett med masse smakfull perkusjon og supertight disko-bass. Kort fortalt er Parquet Courts «Wide Awake» et meget sterkt album du bør sjekke ut hvis du liker indie-rock, post-punk, new-wave, The Clash eller tekster i opposisjon til Donald Trumps USA.
Haim – Days Are Gone (2013)
Søsterbandet Haim var med denne plata dømt til verdensherredømme, tenkte jeg. Dessverre har de ikke klart å leve opp til «Days Are Gone» med sine senere utgivelser, det er i hvertfall min mening. Denne skiva er en kavalkade av kvalitetspop og stemmen til Danielle Haim gir plata en røff touch som er perfect match og hindrer det hele i å bli for sukkersøtt.
War on Drugs –A Deeper Understanding (2017)
Her sto det lenge mellom denne og «Lost In The Dream (2014)», men ADU stikker av med seieren på grunn av en helt nydelig produksjon. Man faller umiddelbart til ro i kropp og sinn når Adam Granduciel begynner å synge og The War On Drugs treffer grooven. Et fantastisk band på plate og på scenen.
Lana del Rey – Born To Die (2012)
Denne plata var en «gamechanger» og introduserte en helt ny retning i popmusikken, som utallige har forsøkt å kopiere siden. Det låter Tarantino, noir, og sløyt. Denne plata står fortsatt sterkt og er min personlige favoritt i Lana Del Reys katalog. Denne har jeg mange timer på headphones bak meg.
Gunship – Gunship (2015)
En knallbra synthwaveplate av det relativt ukjente engelske bandet Gunship. Er du glad i 80-tallet, filmmusikk, keyboards og lasere? Da bør du så absolutt sjekke ut Gunships selvtitulerte mesterverk. Ekstra hipster er du om du får tak i kassettutgivelsen, hvor side B av kassetten inneholder Space Invaders-spillet til Comodore 64.
Motorpsycho – The Tower (2017)
Noen ganger kommer det en plate som fanger deg fra første tone, som blåser deg over ende, før siste spilte tone sender deg ut i et tomrom av lyd, men og et herlig dypt hav av inntrykk. «The Tower» er en slik plate.
Emile The Duke – Aasen tar helg (2016)
Denne plata er noe så sjeldent som en odysse gjennom den norske helgen. Vi følger alter-egoet Aasens helg ut fra hverdagen i byråkratiet og inn i helgens fristelser og utskeielser. Det musikalske uttrykket er en unik variant av rap eller «spoken-word» over synthtunge arrangement, med 80-tallet som hovedinspirasjon. Resultatet blir morsomt, flaut og veldig funky! Et konseptalbum som tar deg fra fredags-taco til søndagsmelankoli, og alt i mellom.
Ghost – Meliora (2015)
Her sto jeg lenge å vippa mellom «Meliora» og «Prequelle (2018)», begge meget sterke album. Meliora trekker det lengste fordi den har «From The Pinnacle To The Pit (Det bassriffet!)», «Spirit», «Cirice», «He Is», ja lista kunne fortsatt. Ghost er noe av det mest forfriskende metalverden har fostret på Gud/Djevelen vet hvor lenge.
Todd Terje – It’s album time (2014)
Denne plata er gøyal! Norsk elektronika må ikke være steril og kald som en nordavind i januar. Todd Terje har mer til felles med franske grupper som Justice og Daft Punk enn Röyksopp. Dette er lyden av Pina Coladas, solfylte strender (ikke Kygo sin strand), Miami og 70-talls funk. På tide med en oppfølgerplate snart eller Todd Terje?
Wand – Golem (2015)
En merkelig, men knallbra utgivelse fra det amerikanske indierockbandet Wand. Her blandes psykedelisk rock a la Beatles og Pink Floyd, med stonerdoomen til band som Sleep og Electic Wizard, alt traktert med en gjør-det-selv-aktig nerve fra Seattle.
Stein Torleif Bjella – Vonde Visu
En fantastisk helstøpt skive. Bjellas tekster har en nærhet og nerve i seg, som sammen med Kjartan Kristiansen nydelige og kreative arrangement, skaper lytteropplevelser i øverste klasse. En nær, sår og nydelig plate om bygdeliv, ensomhet og melankolsk kjærlighet.
Kvelertak – Kvelertak (2010)
Da jeg første gang hørte Kvelertak på radio var det med førstesingelen «Mjød». Hva er dette for noe… En miks av Turbonegro, black metal, punk og Mastodon!? Jeg digga det. Da plata kom ut jobba jeg som gitarselger i en musikkbutikk og jeg kunne tydelig se og høre påvirkningen Kvelertak hadde på kidsa. Endelig var det et norsk band de satt og riffa på, da de skulle kjøpe sin første Les Paul. Sjekk ut «Mjød», «Blodtørst» og «Offernatt», hvis du ikke er overbevist.
Helena:
Norske:
The Phantoms – Their Legendary 4th (2016)
Ondt Blod – Finnmark (2016)
Stein Torleif Bjella – Gode Liv (2016)
Ola Kvernberg – Steamdome (2017)
The Good The Bad and The Zugly – Misanthropical House (2018)
Rotvelt – En Fortapt Bror (2016)
Skambankt – Horisonten Brenner (2018)
Utenlandske:
Cat Empire – Steal the Light (2013)
Streetlight Manifesto – The Hands that Thieve (2013)
Bedouin Soundclash – Light the Horizon (2011)
PJ Harvey – Let England Shake (2011)
Descendents – Hypercaffium Spazzinate (2016)
Ulige Numre – Grand Prix (2015)
Håkan Hellström – Det kommer aldrig va över för mig (2013)
Amund (praktikant):
Norske:
Tusmørke – Ført bak lyset (2016)
Beglomeg – Eurokrjem (2015)
Magnus Moriarty – Kodachromerockopera (2011)
Wardruna – Runaljod : Yggdrasil (2013)
Vemod – Venter på stormene (2012)
Utenlandske:
Oneohtrix Point Never – R Plus Seven (2013)
Grimes – Visions (2012)
Grift – Arvet (2017)
Shannon Shaw – Shannon in Nashville (2018)
Chad VanGaalen – Diaper Island (2011)
Elin:
2. Lana Del Rey – Ultraviolence (2014)
3. PJ Harvey – Let England Shake (2011)
Marianne T.:
Arcade Fire – The Suburbs (2010)
Janelle Monae – The ArchAndroid (2010)
Gil Scott-Heron – I’m New Here (2010)
PJ Harvey – Let England Shake (2011)
Håkan Hellström – Det kommer aldrig va över för mig (2013)
Sufjan Stevens – Carrie & Lowell (2015)
St. Vincent – St. Vincent (2015)
Beyonce – Lemonade (2016)
Nick Cave and the Bad Seeds – Skeleton Tree (2016)
Car Seat Headrest – Teens of Denial (2016)
Staale:
1. David Bowie – Blackstar (2016)
Endelig stemte den slitte frasen «beste album siden Scary Monsters». Et fantastisk «album-album» med underfundige referanser og nye musikalske landskap. At han døde to dager etter utgivelsen ga ny forståelse av platen. Et gripende musikalsk testament.
2. Nick Cave – Ghosteen (2019)
Platen blir nok stående som en hjørnestein i Nick Caves totale diskografi. Den er pompøs, rolig, vakker, og rett og slett enestående. Kanskje den tristeste platen som er laget, men besitter en sårhet og nerve som går rett i hjertet.
3. The War on Drugs – Lost In The Dream (2014)
Befriende å høre et nytt band levere et så til de grader helstøpt album med lange, episke widescreen-låter. Jeg får assosiasjoner til gamle Waterboys-album. Skjønner ikke helt hvorfor, men jeg elsker det jeg hører.
4. Radiohead – A Moon Shaped Pool (2016)
Dette er den beste Radiohead-platen jeg vet om. Her er det hypnotiske låter og spennende musikalske farvann. De hissige strykerne i «Burn The Witch» griper seg fast i meg og vil ikke slippe.
5. Leonard Cohen – You Want It Darker (2016)
Enda en gigant som gir ut sitt musikalske testamente og forlater vår planet dette året. I tittellåten høres Cohen ut til å stå ansikt til ansikt med døden og hans «golden voice» messer modig: «Im ready, my lord».
6. PJ Harvey – Let England Shake (2011)
Her knytter PJ Harvey sammen alle de bra elementene i sitt musikalske univers og får alt til å stemme totalt. Denne har alt en kan be om av en rockeplate på 2000-tallet og gir håp om fremtid i en verden der gamle helter dør som fluer.
7. Susanne Sundfør – Music For People In Trouble (2017)
Sundfør er i en klasse for seg av norske artister. Hun er i en klasse for seg av artister i verden generelt. Dette er beviset. Gåsehud-faktor, minus 11.
8. Røyksopp – The Inevitable End (2014)
Røyksopps aller siste fysiske album-utgivelse noensinne, visstnok. Her vasser vi i herlig elektronika med knallbra låter og gjestevokalister. Det er «Running To The Sea» med Sundfør, «Skulls» og «Monument» og ikke minst «I Had This Thing» på rekke og rad. En maktdemonstrasjon av hvor deilig en synthesizer, eller tolv, kan låte.
9. Tame Impala – Currents (2015)
En helsyntetisk pop-plate med multi-instrumentalisten Kevin Parker fra Australia. Fete låter og herlige rytmer i kategorien Dream-pop. Dette funker fint for meg!
10. The Weeknd – Starboy (2016)
Dette kunne ha vært platen Michael Jackson kunne ha gitt ut på 2000-tallet dersom han kunne ha kjøpt de rette folkene å samarbeide med. The Weeknd synger nemlig klin likt som Jackson og albumet er stappfullt med killer-singler. Samarbeidet med Daft Punk er helt innertier her, ikke minst på monsterhiten «I Feel It Coming».
Jannicke:
Dodie – Human (2019)
Marina and the Diamonds – The Family Jewels (2010)
Lana Del Rey – Born this way The Paradise Edition (2012)
Vienna Teng – Aims (2013)
Of Monsters and Men – My Head Is an Animal (2013)
Haim – Days Are Gone (2013)
First aid kit – Stay Gold (2014)
Hamilton Original Broadway Cast Recording (2015)
Highasakite – Camp Echo (2016)
Florence and the Machine – High As Hope (2018)
Aurora – Infections of a Different Kind (2018)
Vilde:
Norske:
Kråkesølv – Alle gode ting (2012)
Valkyrien Allstars – Ingen hverdag (2011)
Pappasaft – I verste velgående (2017)
Norsk Råkk – Pløyd mark (2012)
Hvitmalt gjerde – Ville venner (2014)
Susanne Sundfør – Ten Love Songs (2015)
Rotvelt – En fortapt bror (2016)
Tusmørke – Ført bak lyset (2016)
Lars Vaular – 1001 hjem (2013)
Jordsjø – Nattfiolen (2019)
Utenlandske:
Kendrick Lamar – DAMN (2017)
SiR – November (2018)
Silvana Imam – Hellig moder (2019)
PJ Harvey – Let England Shake (2011)
Polica – Give You the Ghost (2012)
Tyler, the Creator – IGOR (2019)
Frank Ocean – Blonde (2016)
Unknown Mortal Orchestra – II (2013)
Father John Misty – I Love You, Honeybear (2015)
D’Angelo – Black Messiah (2014)
Cardi B – Invasion of Privacy (2018)
Bent Inge:
Norske:
Kristoffer Lo – The Black Meat (2016)
Sauropod – Roaring at the Storm (2015)
Hjerteslag – Møhlenpris Motell (2015)
Carmen Villain – Infinite Avenue (2017)
Erlend Ropstad – Alt som har hendt (2017)
Eera – Reflection of Youth (2017)
Ola Kvernberg – Steamdome (2017)
Syntax TerrOrkester – Land Her O! (2010)
Stein Torleif Bjella – Vonde visu (2011)
Hvitmalt Gjerde – Ville venner (2014)
I Was A King – You Love It Here (2012)
Anton Ruud i Terapi – Visetryne (2018)
Utenlandske:
Car Seat Headrest – Teens of Denial (2016)
Surfer Blood – Astro Coast (2010)
Mitski – Puberty 2 (2016)
The Walkmen – Heaven (2012)
Big Thief – Two Hands (2019)
Angel Olsen – Burn Your Fire For No Witness (2014)
The National – High Violet (2010)
Sharon Van Etten – Epic (2010)
Tonbruket – Masters of Fog (2019)
Amanda Bergman – Docks (2016)
Wolf Parade – Expo 86 (2010)
Kate Tempest – Let Them Eat Chaos (2016)
Hurray for the Riff Raff – The Navigator (2017)
