I bibliotekets nye strømmetjeneste Filmoteket kan man finne flere kvalitetsfilmer, deriblant en av mine favoritter, som på norsk fikk tittelen Gainsbourg: artist – ikon – rebell.
Serge Gainsbourg er med rette Frankrikes største musikklegende, og i hjemlandet var privatlivet av minst like stor interesse som musikken hans. Han sjokkerte med pophiten «Les Sucettes», som hadde minst en entendre for mye for tenåringsjenta som sang den (France Gall), han hadde et svært offentlig forhold til gifte Brigitte Bardot, han hisset på seg nasjonalistene med en reggaeversjon av Marsellaisen, og etter hvert som han sank mer og mer ned i alkoholismen og mistet alt av filter ble han invitert til TV-underholdningsprogrammer utelukkende for å komme med sjokkerende uttalelser. Det er ganske forsmedelig å se TV-verten Michel Drucker panisk forsøke å redde stumpene etter at en synlig full og klåfingret Gainsbourg på sitt beste engelsk fortalte 22 år gamle Whitney Houston akkurat hva han ville gjøre med henne.
Tegneserieskaper og regissør Joann Sfar valgte med sin film å gå vekk fra Hollywoodoppskriften om de dype rusavhengighets-daler og høye kjærlighetens seier-tinder med sin biografiske film, og hopper derfor elegant over 80-tallets eksesser for å i stedet fokusere på den mytiske Gainsbourg han vokste opp med å idolisere. Vi møter en ung Lucien Ginsberg som formet av sin jødiske identitet under andre verdenskrig bærer merket som outsider med stolthet – som barn later han som om den jødiske stjernen han må gå med på jakken er en sheriffstjerne. Den strenge piano-opplæringen i barndommen gir kunstnersjelen et solid fundament for å leke seg med mange forskjellige stilarter. Etter mange års hardt arbeide er han en styrtrik låtsnekker som som middelaldrende blir landets største popstjerne i tospann med sitt livs kjærlighet, den engelske skuespilleren Jane Birkin. Sfar sin bakgrunn i tegneserier merkes godt i den fantasifulle måten han viser hvordan Gainsbourg oppfant seg selv og bringer 70-tallets Paris fargerikt og lekent til live. Gainsbourgs indre verden vises gjennom Guillermo del Toro-aktige fantasisekvenser hvor han diskuterer med sitt libertinske alter ego Gainsbarre eller en rasistisk jødisk karikaturtegning som følger etter ham. Og soundtracket låter selvfølgelig som ei kule hele veien.
Undertegnede var så heldig å få oppleve Jane Birkin i konsert for noen år tilbake, og hun sa hun syntes denne filmen var elendig. Og nei, det sårbare mennesket Gainsbourg som hun kjente møter vi ikke her. Men den stilige, kompromissløse og skjelmske rebellen Gainsbourg som Joann Sfar idoliserte fra avstand er kanskje enda bedre underholdning.
Strøm filmen på Filmoteket, eller bestill DVDen fra Bærum bibliotek
