Ordet ål har så lenge jeg kan huske vært noe jeg forbinder med skrekk. For mange år siden var jeg på besøk hos besteforeldrene mine, og bestefaren min tok meg med ut på fisketur. Jeg var vant til fisk av diverse slag, men jeg var ikke vant til de skapningene bestefaren min fylte den lille robåten med. De vred seg desperat der de lå og gispet etter pusten, og jeg satt med føttene trukket godt opp på tofta og prøvde å late som om de ikke var der. Ingen annen rotur inn til land har tatt så lang tid som akkurat den roturen. Og som om ikke det var nok, da vi endelig kom i land begynte bestemoren min å tilberede dem sånn at vi kunne spise dem! Hvis jeg smakte har jeg fortrengt det.
Det var altså ikke min kjærlighet til ål som fikk meg til å plukke opp Torolf E. Kroglunds Reise med ål: en omvei hjem. Det var nok heller et håp om hav. Jeg er over middels interessert i hav, og etter at jeg leste Morten A. Strøksnes’ Havboka da den kom har jeg lengtet etter noe som ligner. Reise med ål kan på noen måter minne om Havboka. Også den tar for seg økologi, biologi, økonomi og kystkultur. Torolf E. Kroglund har selv barndomsminner knyttet til ål. Han fisket mye som barn, og noen ganger fikk han ål på kroken. Han visste aldri helt hva han skulle gjøre med den, men lot seg likevel fascinere. Denne fascinasjonen vokste seg etter hvert så stor at han som voksen endte med å legge opp familieferien som en ålebefengt reise gjennom Europa. På veien møtte han fiskere, forskere, oppdrettere, aktivister og andre åleentusiaster.
Hvorfor er så mange opptatt av ål? Fordi den er utrolig god til å holde på hemmelighetene sine. Vi kjenner til åleforskning så tidlig som Aristoteles, men man fant ikke ut før på 1920-tallet hvor den europeiske ålen faktisk formerer seg. Ål som matvare har aldri hatt spesielt høy status i Norge. Tidligere, da man fikk fiske ål fritt her til lands, ble mesteparten eksportert til land som Danmark og Nederland. Ålen er fortsatt ikke ofte å se på norske matbord, selv om den har fått en renessanse gjennom det japanske kjøkkens inntog. Nå er det ikke nødvendigvis så enkelt å få tak i ål heller. Den europeiske ålen er regnet som en kritisk truet art, blant annet på grunn av vannkraftverk som blir bygget midt i migrasjonsrutene deres. Dessverre er det også et stort marked for glassål (åleyngel). Foreløpig har ingen lyktes med å få ålen til å reprodusere i fangenskap på en kommersielt lønnsom måte. Det vil si at land som spiser mye ål trenger yngel som de kan ale opp. Salget av glassål kalles «Europas elfenbenshandel», og man regner med at det hvert år fiskes 350 millioner glassål i Europa, som blir solgt ulovlig til Asia.
Reise med ål er et overflødighetshorn av en bok. Den er full av digresjoner og interessante opplysninger. Hadde noen sagt til meg for fem år siden at jeg skulle bli skikkelig engasjert i en bok om ål, hadde jeg nok sett litt rart på dem. Men Torolf E. Kroglund er en så god formidler at jeg for første gang i mitt liv har tatt meg selv i å si ting som «apropos ål, visste du at…»
