Kompaniet for dikta sjeler av Wanda Marasco
Ferrantefeberen har gitt utslag i en vår for oversatt italiensk litteratur, noe denne leseren setter stor pris på. Sist ut er Wanda Marasco, en anerkjent forfatter og lyriker i hjemlandet som nå endelig er blitt oversatt til norsk.
I denne boka møter vi en datter, Rosa, som tar seg av en mor, Vincenzina, som ligger på dødsleiet. Den rumenske hjemmepleieren har et prosaisk men likevel ømt forhold til døden – hun vasker og steller, men trøster samtidig med sang fra hjemlandet. Datteren gjør sitt beste for å delta i de siste ritualene, men historien er den hun dikter i den siste, triste tiden. Det er historien om morens liv, og historiene om alle de rundt henne. Vi går langt tilbake i tid til et fattig og desperat strøk utenfor Napoli, får høre om skjebnene i famlien når moren var liten, kjærlighetshistorien med han som skulle bli Rosas far, dagene som kom etter hvetebrødsdagene og alt som må til for å sette mat på bordet.
Dette er en bok skrevet i et nydelig, smått gotisk språk, og denne kunstneriske tilnærmingen til en tross alt ganske stusselig familiehistorie minnet meg om Amalie Skram og de andre store naturalistiske forfatterne. Trist men vakkert, nært men stort.
Bestill boka fra Bærum bibliotek
