En Loesk vitamininnsprøytning

Erlend Loe er vel kjent for de fleste, både som voksen- og barnebokforfatter. Han er kanskje litt unik i det at han skriver humor, men ikke i «feelgood-feltet». Bøkene har en brodd og en mørk tone, som blandes med tull og tøys, noe som jeg synes er en perfekt miks.

Giæver og Iunker kom i 2022 og er klassisk Loe.

Vi er i en norsk bygd. Historiens bakteppe er en nabokrangel som har foregått over generasjoner, mellom familien Giæver og familien Iunker. Fortellerstemmen er far Giæver som overleverer viktig kunnskap til sønn Giæver. Vi skjønner at sønnen er en moderne bygutt, og farens misnøye over dette er tydelig. For eksempel går han med kordfløyelsbukser som beskrives slik:

«Kordfløyelsbukser er kaféklær. Det er sånt man har på seg når man leser om samfunnsklasser. Men det er et livsfarlig stoff. La oss si at du ligger i skjul oppe i fjellet fordi Iunkerne er etter deg. Hvis du beveger deg, hører de stripene gnisse mot hverandre, og da er du ferdig.»

Visdommen som overleveres er da av den typen. For eksempel: du burde begynne å røyke, slik skraper du gjørme av traktoren, kluter skal byttes ut hver fjerde dag. En viktig del av visdommen er hvordan å opprettholde nabokrangelen med den håpløse Iunkerslekta. Vi får servert mange røverhistorier fra den lange og voldelige historien til familiene.

Noe av det jeg liker best med Erlend Loe er språket. Han bruker ord og vendinger på morsomme måter. Her er det for eksempel en del referanser til bever, som rimer på Giæver. Dette er selvsagt helt irrelevant, men nettopp derfor blir det gøy. Han blander høykultur og lavkultur, og bruker gammeldagse og grove ord om hverandre. Intelligensen til Loe lyser gjennom teksten, den er ikke lettvint og overfladisk.

Jeg hørte på denne på lydbok, som anbefales siden Loe leser den selv. Han leser med dypt alvor om tøysete ting. Det er en kort liten bok, lydboka er litt over to timer. Helt perfekt underholdning på en biltur eller til husarbeid.

Boka har noen likhetstrekk med Fiskehuset av Stein Torleif Bjella, som også tematiserer by og bygd, generasjonskløft og mannsroller gjennom overlevering av familiehistorier. Begge to er morsomme, men Bjella er kanskje mer sår, der Loe er mer tøysete. Begge bøkene kan anbefales. (Fiskehuset er også ypperlig som lydbok med forfatter som levendegjør historien på Hallingdialekt.)

Dette er ikke en bok som endrer livet ditt, kanskje, men hvis latter forlenger livet så kan denne være helsekost!

Hør eller les boka på Bookbites.