Jævla menn av Andrev Walden

Når en bok får alle de gode terningkastene blir forventningene mine høynet og jeg blir ofte skuffet (les: Thomas Korsgaard). Nå er jeg skrudd sammen sånn at jeg likevel ikke gir opp – jeg fortsetter å høre på anmelderne og leser i vei. Så da er det jo herlig når jeg leser boka og den er like god som jeg håpet. Med fare for å skru opp dine forventninger for mye, tar jeg likevel sjansen på å anbefale Jævla menn til deg.

Boka handler om lille Andrev og starter med at han forteller at han har hatt sju pappaer på sju år. Fortellingen som følger er strukturert i kapitler som bærer de ulike stefedrenes kallenavn. Vi starter med Plantemagikeren, en slags hippie som Andrev tror er hans egentlige far. Når Plantemagikeren oppfører seg dårlig mot ham, avslører moren hans at han ikke er hans ekte pappa. Ideen om – og jakten på hans egentlige pappa ligger i bakgrunnen i hele romanen, men det er paraden av stefedre, samt fortellingen om Andrevs barndom som er hoveddelen av boka. Vennskapene han beskriver er realistiske, opplevelsene de har er gjennkjenbare. Handlingen foregår gjennom 1980-tallet, så referansene er derfra. Vi kan synge med når de kjører bil og hører på Moonlight Shadow.

Alle karakterene i boka har fått kallenavn. Forfatter sier at dette er for å beskytte seg mot de mer kriminelle elementene av stefar-paraden, (boka er jo tett på hans virkelige liv og virkelige personer). For meg har kallenavnene en tilleggsfunksjon: det er lett å holde styr på hvem som er hvem i en bok som etter hvert har mange karakterer. Både stefedre, venner og familie får navn etter egenskaper eller utseende, og de er ofte morsomme navn.

Og her kommer vi til kjernen av det som jeg liker med boka – humoren. Det er ikke så ofte nordisk sosialrealisme om oppvekst og omsorgssvikt er morsom lesing, men det er det her. Forfatteren har en helt særegen formuleringsevne som gjør at jeg ofte lo høyt mens jeg leste. Måten han beskriver verden på, gjennom et barns øyne, er veldig underholdende. For eksempel denne beskrivelsen av en av pappaene:

«Han har bolleklipp, men bollen er grunn som en tallerken og lent bakover. Den sitter så høyt at man får plass til i hvert fall to fingre mellom bollekanten og øret. Håret ser avtagbart ut. Som legohår.»

Sammen med denne humoren er det mye sårhet i tonen i boka. Man blir ordentlig glad i gutten – men også moren hans – selv om hun stadig velger feil menn. Det er varme i beskrivelsen av mor, og av forholdet mellom Andrev og søsknene. Vi ser betydningen av å ha søsken når man vokser opp i en familie som dette. I blant får vi kommentarer om barnet Andrev fra den voksne Andrev, for eksempel i en nøkkelscene der moren blir angrepet av en av pappaene. Dette gir boka en følelsesmessig dybde.

Oppbyggingen rundt de sju fedrene gir god struktur og driv i fortellingen. Man dras videre fra den ene til den andre, mens Andrev vokser og blir eldre. Kanskje kan man kalle boka en litterær pageturner. Det er i hvert fall en rørende bok, og historien til lille Andrev sitter igjen i hjertet etter endt lesing.

Terningkast 6 fra meg!