Er det en sammensetning av ord jeg som dyreelsker er litt ukomfortabel med, så er det sammensetningen «menneske», «dyr» og «sex». Derfor hadde jeg egentlig ikke tenkt til å lese Erlend Loes 2018-utgivelse Dyrene i Afrika. Jeg kunne ikke unngå å skumme gjennom noen anmeldelser i kjølvannet av utgivelsen, og hadde festet meg ved nettopp denne sammensetningen: «menneske», «dyr» og «sex». Ordet «skjending» dukket også opp, og da var det bestemt. Denne boka skulle ikke leses av meg.
Men så dukket Vidkun opp. Husker du karakteren Vidkun fra TV-serien «Kampen for tilværelsen»? Erlend Loe er en av manusforfatterne til serien, som gikk på NRK i 2014-15. Og Vidkun er uten tvil en av de beste karakterene i serien. Familiefaren bosatt i et flott hus på beste vestkant, med stabil og bra jobb, to friske barn, en pen kone, og en ubendig trang til å ha sex med dyr. I Dyrene i Afrika møter vi igjen Vidkun, og her er han så heldig at han kommer over en liten gruppe mennesker med samme tilbøyeligheter som han selv. De møtes på et foredrag om dyre-etikk, og de er en brokete forsamling som etter hvert tar navnet «Selskapet for skjending av eksotiske dyr». Lise, som tar på seg rollen som gruppeleder, er en driftig dame. Hun har en teori: hvis man skulle skjende ville dyr og dokumentere og markedsføre det godt nok, er verdens befolkning nødt til å åpne øynene for hva vi faktisk gjør med kloden vår. For å gjøre sterkest mulig inntrykk er det de sterke, ville og vakre dyrene i Afrika som må skjendes. Nærmere bestemt «the big five»: elefant, løve, neshorn, bøffel og leopard. «Selskapet for skjending av eksotiske dyr» starter planleggingen av sin dyriske reise.
Jeg får litt vondt av å synes at denne boka er så morsom i og med at den er så ekstrem. Erlend Loe drar det nok en gang til det ytterste, og deri ligger hans forfattermagi. Det er helt umulig for meg ikke å fnise når Lise ringer generalsekretæren i WWF og presenterer ideen sin om å «skjende en håndfull av de mest ikoniske dyrene», i håp om å få støtte. Og når det viser seg at det finnes en familiebedrift i Kenya som heter Fauna Fuckers, som tilrettelegger for nettopp den typen aktiviteter gruppen har lyst til å bedrive, utbryter jeg faktisk høyt, for meg selv: «å, herregud». Misforstå meg rett, Dyrene i Afrika er ikke en helpervers bok som handler utelukkende om zoofili. Det er også en bok om etikk, samhold og selvrealisering, sett gjennom Erlend Loes lett forvridde linser. Loe er en forfatter jeg stadig vender tilbake til, og grunnen til det er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg liker stilen hans som smånaiv forteller. Han dømmer ikke karakterene sine, prøver ikke å analysere dem. Han observerer dem bare fra avstand og skildrer hva de gjør. Jeg liker den deilig tørre, ofte drøye og mørke humoren hans. Og jeg liker at han tar den helt ut.
