Noen ganger finner man gull der man minst venter det. Pixies «Beneath the Eyrie» var en plate jeg hadde null og niks forventninger til, i kjølevannet av de temmelig skuffende utgivelsene etter bandets gjenforening i 2004. Lite visste jeg at inni de 12 sporene fantes et kreativt sprudlende rockeband med plenty å komme med, på tampen av det nye millenniets andre tiår.
Orginalbesetningen er fortsatt med, med unntak av bassist og vokalist Kim Deal, som ble erstattet av Paz Lenchantin i 2014.
«Beneath the Eyrie» ble spilt inn i Dreamland Recording Studios, utenfor New York. Studioet er egentlig en gammel kirke, nærmere bestemt St. John’s Church fra 1896. De gotiske omgivelsene var akkurat det vokalist og låtskriver Black Francis var på jakt etter:
«I wanted to intermingle with the spirit world, with life and death and with the mystical and a more surreal landscape»(Black Francis).
At åndeverden og atmosfæren har hatt noe å si for plata er vanskelig å si, men låtene på «Beneath the Eyrie» er gjennomgående dunklere enn på forgjengeren «Head Carrier» fra 2016. Det ligger også et vagt slør av tivoli og kabaret over plata, som tidvis blir mer fremtredende i arrangementene. Det er riktignok viktig å presisere at tivoliet er mer Tom Waits/Kurt Weill enn Tusenfryd. Teatralske «This is my fate» er et godt eksempel hvor dette kommer tydelig frem.
Etter første gjennomlytting av «Beneath the Eyrie» satt jeg igjen med et skikkelig rockesjokk. Det er ikke vanlig kost at et rockeband leverer et av sine sterkere album, nesten 35 år etter at de for første gang plugget inn i sine Marshall-forsterkere. Det formelig kryr av sterke låter på plata. Det drivende kuttet «In The Arms of Mrs. Mark of Cain», mektige «On Graveyard Hill» og nydelig melodiske «Catfish Kate» danner en åpningstroika det smaker skikkelig kvalitetsfugl av.
«Silver Bullet» starter skikkelig nedpå med tendert gitarspill og sart vokal, før den gradvis bygger seg opp til en skikkelig tøff countryballade, komplett med dueller og kruttrøyk. Black Francis gjør sin beste Willie Nelson à la Highwaymen på denne. «St. Nazaire» er en skitten og sinna rockabilly-perle. For en Ween-fan som meg selv vekker den assosiasjoner til Dean Weens rølpete soloprosjekter.
Jeg må si jeg virkelig liker retningen Pixies har tatt på «Beneath the Eyrie». Her cherry-picker de godbiter fra country, noir, kabaret og surf, hele tiden med alt-rock fundamentet og pop-teften de er elsket for i bunn. Bandmedlemmene kommer også virkelig til sin rett. Black Francis synger mørkere og mer reservert på sine eldre dager, noe som kler låtene. Paz Lenchantin har overtatt stafettpinnen etter Kim Deal på en mesterlig måte, både bassing og koring sitter som ei sølvkule. Joey Santiago er også i sitt ess og krydrer med sin distinkte gitarstil og nydelige melodiske soloer. Jeg anbefaler alle pessimistiske Pixiesfans å gi dette albumet en sjanse, kanskje må dere rydde plass til nok en langspiller i hylla ved siden av «Surfer Rosa» og «Doolittle».
Trykk her for å låne «Pixies – Beneath the Eyrie»
