Noen filmer blir bare værende i kroppen lenge etter at rulleteksten går. Her er et sterkt kvinneportrett, som gjorde nettopp det.

Vi har ennå i morgen (2024).  

Paola Cortellesi regidebuterer med et sort-hvitt-drama satt til etterkrigstidens Roma, der hun selv spiller hovedrollen som Delia – en utslitt trebarnsmor fanget i et voldelig ekteskap.  

Hun vasker, lager mat, pleier en sengeliggende svigerfar og forsøker å holde fred i hjemmet, samtidig som hun lever i konstant frykt for ektemannen Ivano. En bitter krigsveteran som lar sin frustrasjon gå ut over henne.  

Delia er filmens hjerte. Gjennom henne ser vi både brutaliteten i hverdagen og de små glimt av håp hun klamrer seg til. Hun drømmer ikke stort for seg selv, men for datteren Marcella: Et liv med muligheter, trygghet og en fremtid uten vold. Når Delia mottar et mystisk brev, våkner en stille besluttsomhet i henne – en vilje til å ta kontroll over livet sitt, selv om det må holdes skjult for alle rundt henne.  

Filmen skildrer Delias indre styrke like mye som hennes sårbarhet. I sort-hvitt-bilder fulle av lys og skygge følger vi henne gjennom trange gater, mørke rom og øyeblikk av fortrolig varme med andre kvinner. Det er i disse små pausene – en latter med en venninne, en samtale på taket, et blikk ut av vinduet – at filmen viser Delias mot: evnen til å håpe på noe bedre.  

Cortellesi forteller denne historien med kreative virkemidler, som bryter med kjøkkenbenk-realismen. Her brukes for eksempel både dans og musikk på en god og interessant måte.  

«Vi har ennå i morgen» har et sterkt budskap om hva styrke og mot egentlig er.   

 

Translate »