Magisk realisme er betegnelsen som ble gitt utgivelsene til en bølge av latinamerikanske forfattere i andre halvdel av forrige århundre. Her møttes det overnaturlige og den reelle og sansbare virkeligheten, og fremst i denne tradisjonen sto mannlige forfattere som blant andre colombianske Gabriel Garcia Márquez, argentinske Jorge Luis Borges og peruanske Mario Vargas Llosa. Mange av forfatterne i denne perioden levde under diktaturer, som holdt store deler av kontinentet i en jernhånd i flere tiår.

I den nye latinamerikanske litteraturen er realismen dog av et annet kaliber; her er det magiske i stor grad byttet ut med virkelighetens brutalitet: kvinneundertrykkelse, narkotikakriminalitet, fattigdom og brutale drap. Etter diktaturenes herjinger, kommer ofrene og deres etterkommeres stemmer nå til orde. Det er likevel ikke noen rosenrød hverdag for alle i demokratiets nyspunnede nett. Forskjellen fra tidligere er at de yngre forfatterne kan skrive friere om volden og undertrykkelsen, som dessverre fortsatt preger deler av kontinentet.

 

   

For å begynne med en liten avstikker til norsk litteratur om Latin-Amerika: I Sigrun Slapgards Eg har sett jaguaren, kan du stifte bekjentskap med noen enkeltskjebner i flere av disse landene. Hun skriver godt om blant annet forholdene i borgerkrigsherjede El Salvador, om meksikanske, colombianske og argentinske frihets- og borgerrettighetsforkjempere, som viser at det ennå er en vei å gå for trygge og likeverdige forhold for deler av befolkningen. Pedro Carmona-Alvarez har også skrevet nært om forholdet til hjemlandet Chile. Etter statskuppet 11. september 1973 ble familien hans, som så mange andre, tvunget på flukt. En flukt som til slutt endte opp i Norge. I essaysamlingen Refrenger: tekster om stemmer og avtrykk skriver han om kulturen og tradisjonene han delvis vokste opp med, og hvordan dette har påvirket både ham selv og landet han ble født i.

Der den forrige bølgen for det meste besto av mannlige forfattere, er det i den nye latinamerikanske litteraturen særlig mange kvinnelige stemmer som kommer frem. Med tanke på store samfunnsutfordringer, med særlig fokus på kvinnedrap og kjønnsrelatert vold i ulike former, både kollektivt og mot enkeltindivider, er det kanskje ikke så rart at de griper pennen for å beskrive uretten som blir begått mot kvinner. Ulikhet og fattigdom preger fortsatt samfunn som på noen måter ennå ikke har modnet, selv i en friere form enn tidligere.

Selva Almada er en argentinsk journalist og forfatter, som i dokumentarboken Døde jenter forteller historiene til tre unge kvinner som har blitt drept i Argentina siden 1980-tallet. Hun går gjennom rettsrapporter og oppsøker pårørende, som sitter igjen uten svar på hva som skjedde. Dette er også kun et lite utvalg av de mange historiene hun kunne fortalt. En fellesnevner for mange av drapene er at de forblir uoppklarte. Noen ganger blir likene ikke funnet før etter lang tid, og noen ganger blir de aldri funnet. Slik går livet på noen måter videre i sporene etter ulike diktaturer i latinamerikanske land. Det ble etter hvert så vanlig at folk forsvant brått, at det ble til et eget uttrykk: å bli forsvunnet. Som et tydelig signal om at dette ikke var frivillige forsvinninger.

Blant gruppene som er sterkt utsatt for vold og drap, er travestier; de som er født som menn, men føler seg som og lever som kvinner. Camila Sosa Villada skriver sterkt om dette i den selvbiografiske romanen Slemme piker. Hun vokste opp med en alkoholisert far på landsbygda i Argentina. Villada identifiserte seg ganske tidlig som jente, og begynte i ungdommen å sminke seg og kle seg i kvinneklær. Uten aksept fra omgivelsene, reiste hun til storbyen Córdoba, der hun fant et miljø og samhold blant andre travestier. Ved siden av studiene solgte hun sex i en park, der travestiene møttes hver kveld. De var også svært utsatt for vold og forfølgelse, både fra politiet og andre.

 

Gabriela Cabezón Cámara er en argentinsk aktivist som har vært med på å grunnlegge Ni una menos (Ikke en kvinne mindre), en organisasjon som har spredt seg til store deler av Latin-Amerika. De jobber for å forebygge kjønnsrelatert vold. Hun har også skrevet flere romaner, og i 2020 ble hun nominert til den internasjonale Booker-prisen for romanen China Irons eventyr. Her lar hun en ung jente ta hovedrollen i en historie om kvinnelig frigjøring mot slutten av 1800-tallet, med den støvete argentinske pampasen som kulisse. En flott leseropplevelse, der vi følger La China, som opprinnelig kommer fra dårlige kår, gjennom hennes oppdagelse av den nye og stadig mer moderniserte verden.

 

     

Karina Sainz Borgo og Fernanda Melchor er andre forfattere som beskriver hvordan verden kan være utrygg, med fattigdom og vold som vesentlige elementer. I romanen Det ble natt i Caracas skriver Sainz Borgo om en kvinne i Venezuelas hovedstad, der kaos har brutt ut og samfunnet er i oppløsning. Når okkupanter så tar seg inn i hjemmet hennes, blir hun stilt overfor skjebnesvangre valg for å overleve. Hos Melchor er den meksikanske landsbygda åsted for en rystende fortelling om mennesker som lever i dyp nød. I orkanens skygge viser, med et røft språk, hva vold, kriminalitet og narkotika kan gjøre med et samfunn som allerede har få ressurser. En stor dose overtro gjør seg også gjeldende. Dette er fortsatt et element som er utbredt mange steder, og slik sett en liten forlengelse av den magiske realismen.

 

         

Alt handler dog ikke eksplisitt og konkret om denne volden. Vi finner også bakt inn andre samfunnsutfordringer knyttet til samtiden, blant annet hos argentinske Samantha Schweblin og Mariana Enriquez. Politiske undertoner ligger bak mye av det de skriver, både den latinamerikanske historien og negative aspekter ved fremveksten av det moderne samfunnet. Begge blander inn elementer av horror og det gotiske i sine tidvis mørke historier. Schweblins Feberdrøm tar utgangspunkt i en økologisk naturkatastrofe, der bruken av plantevernmidler fører til en mystisk sykdom. I Kentuki er det den overdrevne digitaliseringen i vår tid som er tema, blant annet med overvåkning gjennom leker. Novellesamlingen til Enriquez, Ting vi mistet i brannen, viser mørke og intense fortellinger om mennesker som lever på randen og under sterkt press, ofte med overraskende utfall. Meksikanske Valeria Luiselli er en annen forfatter som skriver seg inn i det politiske. Romanen Arkiv over bortkomne barn er hennes seneste utgivelse som er oversatt til norsk. Her er temaet immigrasjon og identitetsløse barn. Gjennom Latin-Amerika opp mot Mexico og grensen til USA, strømmer det immigranter som drømmer om et bedre liv. Mange av disse er foreldreløse barn, hensatt til en svært uforutsigbar fremtid. Luiselli har også engasjert seg sterkt i dette politisk, og romanen fremstår tidvis dels dokumentarisk.

Latinamerikansk litteratur er mangfoldig. Den inneholder en god blanding av magi, overtro og gotikk. Sammen med denne nye bølgen av unge stemmer, som putter den brutale virkeligheten til millioner av mennesker inn i den litterære miksen, blir det mange triste skjebner å lese om. Heldigvis kommer mange av dem i form av særdeles velskrevet litteratur, både som fiksjon og sakprosa. Og ikke minst: dette er viktig litteratur. Den tar opp i seg stemmen til de som ikke selv kan heve stemmen. Hvis du vil lære mer om et spennende kontinent, lån bøkene av disse nye pennene i latinamerikansk litteratur.

Lån bøkene fra Bærum bibliotek

 

 

Translate »