For mange nordmenn, kanskje særlig de som vokste opp på 80- og 90-tallet, er sommer ensbetydende med Astrid Lindgren. Små trehus badet i sol, bekker som sildrer, lysegrønne trær. Tenk bare på Saltkråkan, eller historiene om Emil, Marikken og barna i Bakkebygrenda.
John Ajvide Lindqvist er omtrent så langt unna Astrid Lindgren som man kommer. Mens Lindgren ofte skildret relativt idylliske oppvekster i små bygder, skildrer Lindqvist for det meste svensk drabantbyliv der det overnaturlige og mørke lurer rett bak veggen.
Likevel er det noe med Lindqvists roman Sommaren 1985 som minner meg om Lindgrensk sommer. Kanskje er det rett og slett fordi fortellingen finner sted i den svenske skjærgården, med hvite berg, blomstrende busker og blått hav.
En gruppe ungdommer finner en merkelig skapning på en utilgjengelig strand. Skapningen har menneskelige trekk, men også hale, svømmehud og et ansikt som minner mer om en fisk enn et menneske.
Ungdommene skjønner fort at skapningen er skadet, og den er akkurat menneskelignende nok til at en av dem ikke har samvittighet til å gå fra den. De tar skapningen med seg og stenger den inne i en sjøbod hvor det står et gammelt boblebad. Det skulle de aldri har gjort.
Sommaren 1985 er en annerledes sommerbok som balanserer mellom uhygge og nostalgisk fremstilling av ungdomstid på 80-tallet.
Foreløpig er boka ikke oversatt til norsk.
Er Sommaren 1985 inne på biblioteket?
Bekkestua. Voksenavd.
