Jo
- The Lemon Twigs – A Dream Is All We Know
Årets klart beste utgivelse i mine ører. Brødrene D’Addario slutter ikke å imponere og har laget et mesterverk som blander det beste fra The Beatles, Beach Boys og 60/70-tallet, uten å kopierere eller plagiere. Låtskrivingen, arrangeringen og meloditeften er av ypperste kvalitet gjennom hele plata. Et moderne klassiker.
Beste låt: A Dream Is All I Know - Fat Dog – Woof.
For en debutskive! Ta engelsk gatelyrikk, nederlandsk 90-talls tekno, balkansk festmusikk og en klype ADHD og du får denne plata. En heseblesende seanse som stinker svett nattklubb.
Beste låt: Running - King Gizzard And The Wizard Lizard – Flight 741b
I år hadde jeg store ambisjoner om å unngå å ha med dette bandet på min toppliste…det gikk ikke. Det australske rockekollektivet har lagt vekk synthene og de tunge gitarene til fordel for et mer nedstrippa og rootsy uttrykk. Hele plata oser av pur spilleglede.
Beste låt: Field of Vision - Adrienne Lenker – Bright Future
Så rått og intimt som det kan få blitt. Lenker har tatt med sine nærmeste allierte og laget en skive på gamlemåten. Alt spilt live, i samme rom, uten dataskjermer eller software av noe slag. Resultatet har blitt en varm, sår og introspektiv plate.
Beste låt: Sadness As A Gift - Father John Misty – Mahasmashana
Kall det gjerne pretensiøst, påtatt og navlebeskuende. Det kan så være, men hva gjør vel det? Denne plata med den krevende tittelen er fortsatt et meget godt album. Sprikene i stemning og sjanger er større en på tidligere utgivelser av FJM eller Joshua Michael Tillmann som han egentlig heter. Produksjonen er ukonvensjonell på en ekspresjonistisk måte. Til tider kan det Phil Spector-aktige-wall of sound- lydbildet bli så intenst at man holder pusten.
Beste låt: Mahasmashana - Justice – Hyperdrama
Den franske elektronikaduoen Justice tar på mange måter en «Daft Punk – Random Access Memories» på sin siste plate Hyperdrama. Gjesteartistene er både av et større kaliber og får også mer fokus og boltreplass enn på tidligere Justice-utgivelser. Thundercat, Kevin Parker (Tame Impala) og RIMON sine bidrag er høydepunkter. Det veksles mellom myk disco og yacht-rock, til mer hardcore EDM som Justice ble kjent for på debutplata Cross. En av årets best produserte plater.
Beste låt: The End - Yard Act – Where’s My Utopia?
Denne plata snek seg nærmere lista for hvert lytt. Jeg må innrømme at etter første gjennomlytting var jeg ikke spesielt imponert. Det skulle derimot vise seg at denne plata var en skikkelig «grower», og at når løkens lag skreltes bort, fantes det smarte engasjerende tekster, spennende musikalske detaljer og klar inspirasjon der. Yard Act musikalsk er som Sleaford Mods og Blurs kjærlighetsbarn.
Beste låt: Down By The Stream - Mannequin Pussy – I Got Heaven
Støyete grønsjerock med ekko av Breeders, Pixies og L7. Til tider kan 90-talls-revival-bølgen bli for mye, med mengden mediokre band som plukker opp Fender Jaguaren, Big Muff-pedalen og flannelskjorta. Mannequin Pussy beveger seg mye i dette musikalske landskapet, men har nok egenart og ikke minst kvalitet i musikken sin til at det føles friskt og ikke bare oppgulp av noe bedre.
Beste låt: I Got Heaven - IDLES – TANGK
Bristol-bandet beveger seg stadig lenger inn i det eksperimentelle soundet de begynte med på «Ultra Mono» (2018). Det er utrolig hva slags lyder gutta klarer å få ut av helt konvensjonelle elgitarer. Det blir mørkt, sinna, melankolsk, hjertevarmt og ekstatisk når IDLES speller opp til dans. Et av de best rockebanda om dagen, både live og på plate.
Beste låt: POP POP POP - Fabiana Palladino – Fabiana Palladino
Hvis du liker gammel Janet Jackson, Sadé eller Annie Lennox bør du sjekke ut denne debutskiva fra engelske Fabiana Palladino. Funky, sensuel og catchy popmusikk med moderne 80-talls estetikk, hvis man kan si det?
Beste låt: I Can’t Dream Anymore
Boblere:
Full Earth – Cloud Sculptors
Donny Benét – Infinite Desires
Mk.gee – Two Star & The Dream Police
REZN – Burdon
Johnny Blue Skies – Passage Du Desir
Tim Heidecker – Slipping Away
Softcult – Heaven
Bleachers – Bleachers
Blood Incantation – Absolute Elsewhere
Bismarck – Vourukasha
Bent Inge
Årets utenlandske album:
- Friko – Where We’ve Been, Where We Go From Here (Beste låt: Statues)
Debutalbum som sparker og oser av grumsete melodiøse gitarer, med noen lavmælte partier og låter innimellom. Et gnistrende godt stykke indierockarbeid! - Boeckner – Boeckner! (Don’t Worry Baby)
Solodebuten til en av frontmennene i Wolf Parade. Fengende gitardrevet poprock med innslag av synth, kanskje noe mer tilgjengelig for folk flest enn Wolf Parade? Boeckners karakteristiske stemme driver frem tekster som ville stått seg som god litteratur. - Vampire Weekend – Only God Was Above Us (Ice Cream Piano)
For en smeltedigel av herlige lydlandskap! De setter tonen allerede etter noen sekunder med strofen «Fuck the world», over et sparsomt lydbilde. De popper litt her og rocker litt der og setter seg ved pianoet og jazzer litt borti hjørnet av og til. Dette er kremgode melodier og originale vendinger hele veien, i en fin miks av dansefotmateriale og ballader. - Cola – The Gloss (Pulling Quotes)
Gitardrevet «enkel» rock, med et dempet uttrykk, men likevel rytmisk og variert. Føles litt som en lang jam, der de hele tiden tester ut nytt materiale, med noen assosiasjoner til band som Television i soundet. Og det er så deilig å høre tekster som har meningsfylt innhold. - Hurray For The Riff Raff – The Past Is Still Alive (Buffalo)
Americanafolkpoprock; altså en god miks av alt dette. Tekstene binder sammen fortid, nåtid, tradisjoner og reiser i en verden som endres, ikke nødvendigvis til det bedre, i en god blanding av det personlige og det politiske. - Crows – Reason Enough (Vision Of Me)
De leverer som vanlig, med mørk postpunk som har et godt driv og riff som fester seg lett. - Haley Heynderickx – Seed Of A Seed (Gemini)
En nydelig blanding av røft og rolig, gitarklimpring og trøkk om hverandre, med stadige temposkifter og finurlige melodivendinger. Samtidig er hun en knakende god tekstforfatter. Dette er gjennomført solid låtsnekring. - The Hard Quartet – The Hard Quartet (Six Deaf Rats)
En slags supergruppe med Stephen Malkmus (Pavement) i spissen. Dette er rett og slett fire godt voksne musikere som lager slentrende gitarrock som om det fortsatt var 1990-tallet. Og det høres ut som om de koser seg med det! - Yard Act – Where’s My Utopia? (The Undertow)
Se lista til Jo! - A. Swayze & The Ghosts – Let’s Live A Life Better Than This (Anthropology)
Bandet fra Tasmania leverer et festfylt album. Her er det fullt av catchy rockerytmer, ispedd litt tidlig 80-tallsk new wave og punk. - Vera Sola – Peacemaker (Desire Path)
Dan Aykroyds eldste datter lager folkrock med et mørkt og dels gotisk preg. Enkelte låter hadde passet perfekt som soundtrack til en Tarantinosk western. - Idles – TANGK (Roy)
Se lista til Jo! - julie – my anti-aircraft friend (ill cook my own meals)
Litt grungete shoegaze med et deilig laidback slacker-sound. Det smeller i gitarene, og en seig bass brøyter seg vei gjennom hele albumet. - Cassandra Jenkins – My Light, My Destroyer (Aurora, IL)
Soundtracket til en rolig morgen, når du har stengt ute alle andre lyder og ser verden våkne sakte til liv. - Mannequin Pussy – I Got Heaven (Sometimes)
Se lista til Jo!
Boblere:
Laura Marling – Patterns In Repeat (Caroline)
Office Dog – Spiel (Spiel)
Asher White – Home Constellation Study (Capital Cowboy)
The Mysterines – Afraid Of Tomorrows (Stray)
King Hannah – Big Swimmer (Davey Says)
Sprints – Letter To Self (Shadow Of A Doubt)
Mount Eerie – Night Palace ( I Saw Another Bird)
Kim Deal – Nobody Loves You More (Disobedience)
The Cure – Songs Of A Lost World (A Fragile Thing)
Årets topp-3 norske album:
- Motorpsycho – Neigh!! (Psycholab)
- Heave Blood & Die – Burnout Codes (Stress City)
- Erlend Ropstad – Like evig som oss (Holde vakt)
Øystein
1. Ian Hunter – Defiance Part 2: Fiction (Fiction)
De gamle har aldri vært eldre enn 85 år gamle Ian Hunter. Det er alltid stas når favorittforfatteren utgir ny plate, og sjelden har protopunkeren og glamrockeren smeltet bedre sammen. Blant andre Brian May, Jeff Beck og Lucinda Williams leverer gode bidrag i Hunters miks av kyniske melodiøse rockere og sentimentale ballader.
2. Jesse Malin – Chasing the Light (State of the Art)
Malin har turnert med både Ian Hunter og Lucinda Williams, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg har oversett ham så lenge. Svært bra rock, rett og slett.
3. Silver Patron Saints – The songs of Jesse Malin (Turn Up The Mains)
Dette albumet ble laget for å bøte på økonomiske utfordringer i kjølvannet av Malins helsekollaps. Resultatet er mange gode artister med gode versjoner av gode låter. Blant de beste er Lucinda Williams/Elvis Costello, Bruce Springsteen, Dinosaur Jr., Ian Hunter og The Wallflowers. Morsomst er likevel den gnistrende gitarfesten som Wayne Kramer (MC5), Tom Morello (Rage Against the Machine /Audioslave) og Steven van Zandt steller i stand.
4. Steve Wynn – Make it Right (What Were You Expecting)
Steve Wynn var med The Dream Syndicate sentral i Paisley Underground-bevegelsen i Los Angeles på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg synes årets solo-album er det beste fra Wynn på over 15 år, og da får det våge seg at 3 av de beste låtene har blitt brukt i TV-seriene Dag og Exit.
5. Brown Horse – Reservoir (Paul Gilley)
Det er ikke bare gamlinger som har laget god musikk i 2024, og jeg har ikke hørt bedre debutanter i år enn det britiske americana-bandet Brown Horse. Årets mysterium er hvor disse ungsauene har hørt om den obskure amerikanske låtsnekkeren Paul Gilley. Svært bra tekst og musikk ble det uansett, også live.
6. Futurebirds – Easy Company (Babyfaced God of Terror)
Sørstatsbandet Futurebirds høres ut til å være på vei mot noe, i det minste premien for årets låt-tittel. Katie Crutchfield (Waxahatchee) og Patterson Hood (Drive by Truckers) bidrar på albumet.
7. M.J. Lenderman – Manning Fireworks (On My Knees)
Unge Lenderman spiller til vanlig i bandet Wednesday, og deres fjorårsalbum hadde minst en svært god låt. I år har han samarbeidet med Waxhatchee, blant annet om en Lucinda Williams-cover. På årets soloalbum låter Lenderman som om han har arvet Jason Molinas gitarer, og det er det ikke noe feil med.
8. The Felice Brothers – Valley of abandoned songs (It’s Midnight and The Doves are in Tears)
Dette americana-bandet er en gammel favoritt, blant annet fordi de ikke ligner på noen andre med sin skrudde poesi. Det er ikke mange andre band som kan sy sammen et så bra album av bare overliggere fra tidligere prosjekter.
9. Peter Perrett – The Cleansing (I Wanna Go With Dignity)
Peter Perrett er ikke eldst, men en ganske gammel og helseløs britisk punker. Perrett fikk et slags sent gjennombrudd med albumet How the West Was Won i 2017. Nå er han tilbake med et dobbeltalbum, der jeg synes rockerne er desidert best.
10. Chuck Prophet – Wake the Dead (It’s a Good Day to Be Alive)
Paisley Underground dukker opp igjen, Chuck Prophet var gitarist i det strålende bandet Green On Red. På årets album har han slått seg sammen med et cumbia-band som bringer inn latinske rytmer. Resultatet er nesten like bra som The Land That Time Forgot fra 2020, og Elon Musk fortjener virkelig en låt i et år der Trump har blitt tilgodesett med mange.
Vilde
Bülows kvartett: Vad än som i världen händer
Beste låt: Kirsebergs Marsch
Svensk folkjazz der du hører suset fra skogene i hver tone. Årets beste for meg.
Blomst: Stil
Beste låt: Schtøgg
Stil er den beste plata norske Blomst har kommet med hittil. Poprock på sitt ypperste, med dansbare gitarriff og rå vokal!
Waxahatchee: Tigers Blood
Beste låt: Crowbar
Waxahatchee skinner som en (teksansk) stjerne i alt country/indierock/folkrock-sjangeren. Tydelig inspirert av storheter som Lucinda Williams.
Good Looks: Lived Here for a While
Beste låt: Can You See Me Tonight
Det amerikanske rockebandet som i følge seg selv skriver «kindhearted and cathartic rock songs about the persistence required to make it through tough times». Det funker.
Cassandra Jenkins: My Light, My Destroyer
Beste låt: Delphinium Blue
Endelig nytt album fra Cassandra Jenkins! Jeg hørte omtrent i stykker An Overview on Phenomenal Nature som kom i 2021, og My Light, My Destroyer har jammen fått samme behandling. Nydelig, drømmende indiepop.
Erik
Adrianne Lenker – Bright Future (Donut Seam)
Hun er vel fortsatt mest kjent som vokalist og låtskriver i Big Thief, men hun lager vel så bra musikk på egenhånd. Intimt og vakkert. Jeg så noen beskrive albumet som «å få en stor klem» og jeg skjønner hvorfor.
Fjorden baby – Rockebyen (På vår egen ting/Rockebyen)
Gjengen fra Loddefjord er tilbake i storform etter mange års opphold. De er seg selv lik; utforskende, lekne og breiale, med beina godt planta på byjorda eller svevende langt ute i verdensrommet. Mer personlige tekster nå enn før, noe som føles genuint (og nødvendig?)
MGMT – Loss of Life (People in the streets)
Mens de tidligere platene har føltes som utforskinger av en ny sjanger for hver utgivelse, er denne som en symbiose av alt de har gjort hittil. Sjangervariasjonen på plata gjør at den kanskje kan ta litt tid å komme inn i – men så (hvis man gir den tid) løsner det plutselig og alt går opp i en velklingende og meningsfull helhet (i alle fall nesten)
Astrid Sonne – Great Doubt (Do you wanna)
Hip og kul kunstpop fra dansk fiolinist bosatt i London. Hvis du liker Tirzah er det ikke utenkelig at du vil sette pris på denne.
Erle
1. Kanaan og Ævestaden – Langt, langt vekk
Psykedelisk, jazzete rock møter fele, munnharpe og folketoner. Det er vakkert og drivende kult på samme tid. Favorittlåt: Vallåt efter C.G. Färje.
2. Peggy Gou – I Hear You
En god plate for oss som har en hemmelig dragning mot hypnotisk trance fra 90-tallet (ikke si det til noen), iblandet en perfekt dose moderne disco. Låter jeg både kan danse til på fest og ha på øret på vei til jobb en helt vanlig mandag. Favorittlåt: Back to one.
3. Slomosa – Tundra Rock
Jeg blir liksom aldri lei gitar- og bassriffene til Slomosa. Stoner- eller ørkenrock, kall det hva du vil, med passe mørke låter som fenger og driver av gårde. Favorittlåt: Cabin Fever.
4. Tusmørke – Dawn of Oberon
Musikken til Tusmørke gir følelsen av å lese et godt illustrert eventyr med en trollmann i hovedrollen, som kan ta alle mulige veier. Dette albumet er ikke noe unntak fra den regelen. Eventyrlysten og optimistisk prog! Favorittlåt: Dawn of Oberon.
5. The Cure – Songs of a Lost World
Noen ganger er det spennende når band fornyer seg, andre ganger er det veldig behagelig når de lager mer av det samme. Dette albumet er tidvis litt som å høre på en av de mørke platene fra 80-tallet, og det var akkurat det jeg ville ha. Favorittlåt: A fragile thing.
6. Hanne Kolstø – E det berre mej
Poppete synthbaserte låter som gir energi og melankolske melodier med nære tekster som vokser på meg for hver lytting. Dessuten høres stemmen hennes ut som en varm klem. Favorittlåt: Til det blir mørkt.
Staale
1. The Cure: Songs Of A Lost World
Godt å høre en ny og bra skive fra Robert Smith etter 16 år siden siste, ikke fullt så bra, plate fra the Cure . Men denne er ikke for «hvemsomhelst».
Happysad-poplåtene glimrer med sitt fravær. Vi står igjen med 8 lange og seige låter av den typen du må komme til. De kommer ikke til deg.
Favorittlåt: Endsong
2. Nick Cave And The Bad Seeds: Wild God
Nick Cave gjør det igjen og igjen og igjen. Og enda en gang. Det bare fortsetter å renne gode låter, sterke framføringer og knallbra album ut av denne mannen.
Favorittlåt: Long, Dark Night
3. Cigarettes After Sex: X`s
Herlig silkemyk og synthbasert drømmepop fra frontfigur Greg Gonzales. Framstår som en rolig og minimalistisk utgave av The XX, som om ikke de var rolige nok…
Favorittlåt: Tejano Blue
Marianne
1. Idles: TANGK
Låt: Grace
2. Waxahatchee: Tigers Blood
Låt: Tigers Blood
3. Friko: Where we’ve been, Where we go from here
Låt: Where We’ve Been
4. Fontaines D.C.: Romance
Låt: Starburster
5. Hurray For the Riff Raff: The Past Is Still Alive
Låt: Alibi
6. Andrew Bird & Madison Cunningham: Cunningham Bird
Låt: Without A Leg To Stand On
7. St. Vincent: All Born Screaming
Låt: Sweetest Fruit
8. Gillian Welch: Woodland
Låt: Howdy Howdy
9. Jack White: No Name
Låt: Terminal Archenemy Endling
10. Vampire Weekend: Only God Was Above Us
Låt: Classical
