2022

Nok et år nærmer seg slutten. Det har vært et år preget av et dystert nyhetsbilde, den grusomme krigen i Ukraina, økonomisk krise, fotball-VM i Qatar og ikke minst vår alles kjære dronning Elizabeths bortgang. Heldigvis har ikke musikkåret 2022 vært like nedslående, noe årets topplister bekrefter. Her bugner det av god musikk. Noen helt nye artister, noen veldig ikke nye, en del rock, noe country, noe pop, litt hip-hop, en dæsj elektronika, en klype heavy metal og kanskje også en knivsegg jazz? Nedenfor finner du musikkredaksjonens favoritter fra 2022. Utdrag fra alle platene finner du i spillelisten ovenfor, de ligger i samme rekkefølge som i denne posten. Kos dere med all den gode musikken fra året i bakspeilet og et riktig godt musikkår 2023 til alle sammen! God jul!

Jos favoritter: 

 

1. Yard Act – The Overload (The Overload)
For en debutskive! Kvartetten fra Leeds håndterer sitt egenartede uttrykk med imponerende selvtillit og modenhet. The Overload byr også på sjeldent gode tekster, levert av den megakarismatiske frontmannen James Smith på tjukk West Yorkshire dialekt. Dette er svart humor og historiefortelling av beste sort. «In my day, the gear on the street was so weak,It could eat your ambition in a matter of weeks, Just tryna envision the peak, and that’s bleak (The Overload)«. De musikalske likhetene med deres landsmenn Blur er absolutt til stede, men det er lenge siden Damon Albarn har rocka som Yard Act.

2. King Gizzard and the Lizard Wizard – Omnium Gatherum (Kepler-22b)
Et nytt år, 5(!) nye plater fra King Gizzard And The Lizard Wizard. Det overmenneskelig produktive psychrock-bandet fra Australia har siden 2011 gitt ut intet mindre enn 24 plater! Det sier seg selv at med en slik produksjon er ikke alle utgivelsene like helstøpte. Bandet er konstant eksperimenterende, nye instrumenter og uttrykk skal utforskes. De kastet til og med all vestlig musikkarv på båten da de ga ut et album som benyttet seg av mikrotonale skalaer (Flying Microtonal Banana, 2017), de bygde egne spesialkonstruerte gitarer for dette prosjektet. OG er etter min mening et av deres beste album fordi det klarer å presentere veldig mye av det bandet representerer. Du får litt psykdelika, litt heavy metal, litt elektronika, litt hip-hop … KGLW rett og slett.

3. Honningbarna  – Animorphs (Jeg Har Lyst)
Dette er aggresjon i sin reneste form. Som en knyttneve i trynet, magen, solar pleksus og ett tupp i ræva samtidig. Jeg ser for meg at alle lampene på miksebordet lyste brennrødt under innspillingen av Animorphs. Dette er «fire», skarpt som en japansk kokkekniv og piggete som en soltørka kaktus. Til tross for alt dette, makter også Animorphs å være skikkelig catchy greier. Sjukt bra jobba, Honningbarna. Kudos for nostalgisk albumtittel.

4. The Weeknd – Dawn FM (How Do I Make You Love Me?)
Nok aggresjon, nå er på tide å skifte modus og dykke inn i The Weeknds alternative radiovirkelighet. Dette konseptalbumet er kanskje ikke like umiddelbart fengede som Star Boy (2016) eller After Hours (2020), men stemningen og dramaturgien er helt fenomenal. En plate som virkelig vokser for hver runde. Popkunst av samme kaliber som Quincy Jones, Prince og Phil Collins. The Weeknd er fortsatt den best produserte artisten i dag.

5. Nova Twins – Supernova (Antagonist)
Nu-metalens redningskvinner! Nova Twins er it-bandet alle snakker om for tiden og består av engelske Amy Love og Georgia South. Tom Morello trekker dem fram som sitt nyeste favorittband, noe som ikke er så rart da riffene kan minne om noe han kunne ha plektret. Formidlingen, lekenheten og kulheten er nok gamle Tom lang unna å kunne matche i disse dager. Supernova er en sinnsykt heftig plate, noe som gleder en millenial som føler rap-rocken har fått et ufortjent dårlig ettermæle.

6. Snarky Puppy – Empire Central (Portal)
Første gang jeg hørte på Empire Central og akkurat blitt ferdig med åpningssporet Keep It On Your Mind, tenkte jeg at dette var en fantastisk produksjon. En sonisk nytelse, både i lyddesign, men ikke minst i fremføring, dette var imponerende bra spilt. Så hørte jeg klappingen …er det LIVE!? Hakeslepp. Snarky Puppy er et jazzensemble fra Texas, ledet av bassist og låtskriver Michael League. Empire Central er en vandring gjennom jazz, fusion, elektronika, hip-hop, funk, storband og rock, alltid smakfullt arrangert og sømløst variert.

7. Ghost  – IMPERA (Darkness At The Heart Of My Love)
Mindre okkult, men fortsatt like kult! Tobias Forge i Ghost har lenge hatt ambisjoner om verdensherredømme. Nå noen orginalmedlemmer og Grammyer senere er han nærmere enn noen gang. Impera er mer stadionrock og hårspray enn katolske messer og liksminke, men Ghost klarer fortsatt kunststykket å forene hardrock, humor og mystikk bedre og smartere enn noe annet band i rocken. Det er skyhøy luftgitarfaktor her (Watcher In The Sky), men fortsatt plass til følsomme ballader (Darkness At The Heart Of My Love) og odde rariteter (Dominion/Twenties). Ikke vær redd, Satan er fortsatt med deg.

8. Wet Leg – Wet Leg (Wet Dream)
Supersjarmerende debutalbum! Jeg ble først klar over indiebandet Wet Leg da jeg snublet over deres liveopptreden på KEXP. Jeg vil anbefale alle å sjekke ut KEXP sin kanal på Youtube, der finner du de beste livevideoene, med utrolig mange fete band og artister. Wet Leg er kanskje ikke musikalsk banebrytende, de er gode låtskrivere. Referansen til Buffalo-66 i Wet Dream er lættis. Albumet er et knippe presise, direkte og fengende poplåter.

9. Black Midi  – Hellfire (Welcome To Hell)
I am the lord of hellfire and I give you… Black Midi! Inni granskauen som disse unge gutta spiller! Det er herlig når så talentfulle musikere velger å uttrykke seg på en såpass progressiv og krevende måte. Tankene går til Mr. Bungle, Slint og selvfølgelig Captain Beefheart og Frank Zappa. Dette er lyttemusikk som krever din totale oppmerksomhet, men det er den verdt.

10. Charli XCX – Crash  (Good Ones)
En skikkelig bangerbukett av en popskive! Deilig dynamisk perfeksjonisme, med referansene til 80- og 90-tallet på jakkeermet. «Crash» er kanskje mer strømlinjeformet og polert enn hennes tidligere utgivelser, men i mine ører er det nå en perfekt balanse mellom attitude og tilgjengelighet. Groovy shit!

 

Til slutt har jeg samlet et lite knippe låter fra album som ikke kom med på topp 10, såkalte boblere.

Topp 10 – Enkeltlåter fra boblere:

Let’s Eat Grandma – Happy New Year (Two Ribbons)
Rammstein – Angst (Zeit)
Jenny Hval – Year Of Love (Classic Objects)
Pixies – Vault of Heaven (Doggerel)
Drug Church – Million Miles Of Fun (Hygiene)
Donny Benét – Le Piano (Le Piano)
Puppy – The Kiss (Pure Evil)
Fontaines D.C. – Nabokov (Skinty Fia)
Karpe – IBN ADAM (Omar Sheriff)
Spoon – Wild (Lucifer On The Sofa)

 

Bent Inge:

1. Crows – Beware Believers (Beste låt: Healing)
Tunge trummer og mørk bass, overstrømmet av tykk gitarlyd og messende, såre tekster om mørke følelser og samfunnskritikk. Dette er herlig trykkende og dyster britisk rock som injiserer desperasjon og håpløshet rett inn i sjelen. Rett og slett deilig!

2. Hurray For The Riff Raff – Life On Earth (Rhododendron)
Alynda Segarra har gjennom hele karrieren skrevet tekster som berører, som handler om utfordringer i verden knyttet til både kultur og natur. Hun gjør det igjen, på ei skive med vekslende musikalsk stil, fra myke ballader, via lette poplåter og til og med et snev av hip-hop, til mer fartsfylte rockere. Et flott musikalsk dokument om livet på jorda.

3. Yard Act – The Overload (Pour Another)
En herlig miks av humor og alvor, med supercatchy rytmer og tekststrofer. Samt en erkebritisk vokal, både leken og lett snobbete på samme tid. Her lekes det med britisk musikkhistorie, fra The Fall, via Blur, til nyere indieske band som Kaiser Chiefs og Arctic Monkeys. En perfekt skive for å hoppe rundt på stuegulvet.

4. Ezra Furman – All Of Us Flames (Forever In Sunset)
En skive som vokser for hver lytting, ettersom tekstlinjene trer tydeligere frem. Livets og samfunnets tidvise brutalitet overfor transperson er gjennomgående, men også en beskrivelse av samholdet mellom mennesker som opplever store utfordringer. En både viktig og musikalsk solid skive. Politisk og småpønkete innhold, pakket inn i rufsete poprocktoner.

5. Drug Church – Hygiene (Athlete On Bench)
Amerikansk post-hardcore, som freser av gårde i høyt tempo fra første sekund. Innimellom roer de litt ned, og spytter sågar ut en synth her og der. Denne får fart på rockefoten.

6. MJ Lenderman – Boat Songs (TLC Cagematch)
Klassisk småskakk melodiøs indierock. Til daglig er Lenderman gitarist i Wednesday (som er blant boblerne). Her skifter han mellom røffe riff og behagelig dempede toner, med tekster som både er snåle, såre og morsomme.

7. The Mysterines – Reeling (In My Head)
Debutalbumet til denne britiske rockegjengen er herlig energisk og grungete. Lia Metcalfe synger mørke sanger med en mørk stemme, akkompagnert av grumsete gitarriff.

8. Widowspeak – The Jacket (The Drive)
Drømmende og seig poprock med en deilig myk vokal av Molly Hamilton, som sniker seg gjennom låtene sammen med den skeive gitarlyden.

9. Jana Horn – Optimism (Optimism)
Av og til er det behov for å roe helt ned. Da kan du ta frem denne skiva. Ved første ørekast høres det enkelt ut, med sitt minimalistiske lydbilde og slentrende vokal, men dette er større enn du tror. Tidvis folkpoppete, med noen overraskende vendinger. 

10. Sports Team – Gulp! (Light Industry)
På deres andre album byr de på mer energisk gitarlek, ispedd passende slække britiske tekster. En av årets gøyeste skiver, med tilsvarende gøy tegneserietittel. Men selv på en så fartsfylt og dansbar skive, er likevel det roligste sporet kanskje det beste: sistelåta Light Industry, som bygger seg opp til et sårt og kryptisk avslutningsrefreng.

Boblere:
2022 har vært et godt musikkår for disse ørene. Derfor har jeg plukket ut en liten bunke med album som også fortjener en plass i hukommelsen. 

Built to Spill – When The Wind Forgets Your Name (Understood)
Sorry – Anywhere But Here (Screaming In The Rain)
Duster – Together (Familiar Fields)
Julia Jacklin – Pre Pleasure (Love, Try Not To Let Go)
Cola – Deep In View (So Excited)
Daniel Rossen – You Belong There (Shadow In The Frame)
Wednesday – Mowing The Leaves Instead Of Piling’em Up (Lock, Stock And Teardrops)
Wilco – Cruel Country (Bird Without A Tail / Base Of My Skull)
Spielbergs – Vestli (Brother Of Mine)
Kae Tempest – The Line Is A Curve (Salt Coast)
Fontaines D.C. – Skinty Fia (Bloomsday)
Wet Leg – Wet Leg (Chaise Lounge)
The Smile – A Light For Attracting Attention (Open The Floodgates)
Beach House – Once Twice Melody (Superstar)
Tomberlin – I Don’t Know Who Needs To Hear This… (Born Again Runner)
Spoon –  Lucifer On The Sofa (On The Radio)

 

Beste plater 2022 Lars Petter

 

1. Zach Bryan – American Heartbreak (Tishomingo)
34 songar på debutplata! Årets beste country er heilt vill og heilt enorm.

2. Big Thief – Dragon New Warm Mountain I Believe In You (Change)
Eit mysterium av ei rockegruppe som leverer enda ein karrierebeste.

3. Black Country, New Road – Ants From Up There (Good Will Hunting)
Ei sakte og nydeleg plate du aldri blir ferdig med.

4. The Wonder Years – The Hum Goes on Forever Oldest Daughter)
Voksen pop-punk som både slår sårt og hardt, denne har eg nesten spelt i stykker.

5. Orville Peck – Bronco (Trample Out The Days)
Oooh, for ein maktdemonstrasjon! Nydeleg country som peiker tilbake til den store lyden frå 70-talet.

6. The Good The Bad and The Zugly – Research and Destroy (Bridge And Tunnel Guy)
Framleis eit av verdas beste rockeband utan at nokon verker å bry seg så mykje om det.

7. Florence + the Machine – Dance Fever (Dream Girl Evil)
Tilbake i storform! Ingenting er mektigare enn lyden av stemma til Florence Welch.

8. Ian Noe – River Fools & Mountain Saints (Tom Barrett)
Eit stjerneskot som med si andre plate nærmar seg, songar som “Tom Barrett” og “Ballad of a Retired Man” er historieforteljing av stort format.

9. Ezra Furman – All Of Us Flames (Train Comes Through)
Dette er plata vi alle ønsker at Bruce Springsteen lagde i år.

10. Charli XCX – CRASH (New Shapes)
2022 var året da Charli skulle slå gjennom, men ho er framleis litt for rar for USA.

11. Ghost – IMPERA (Call Me Little Sunshine)
Stadionrock blir knapt artigare og betre enn når Ghost treff blink.

12. Amanda Shires – Take It Like A Man (Hawk For The Dove)
Ei plate om vald og sex frå ei som burde vore ei stjerne på country-himmelen.

13. Special Interest – Endure (Midnight Legend)
Rock som faktisk høyres nyskapande ut.

14. Craig Finn – A Legacy of Rentals (The Year We Fell Behind)
The Hold Steady har mista grepet, men Finn blir betre og betre som soloartist. Han er nesten som ein liten Raymond Carver no, nydeleg.

15. Miranda Lambert – Palomino (In His Arms)
Dronninga av country leverer ei av sine beste, ho kler å bli vaksen.

 

Beste plate med berre ein god song:

American Aquarium – Chicamacomico
Tittelsongen er akkurat den songen du treng når året er litt for langt og alt er litt for mørkt.

Beste Ryan Adams-plate:

Ryan Adams – Chris
For å markere at han no er kommen opp i kneståande, har Adams gitt ut fire plater i 2022 (per dags dato!!), og Chris er der han greier å halde fokus.

Beste lyd på plate:

The Weeknd – Dawn FM
Det nærmeste vi kjem Steely Dan i 2022: Absolutt alt her er krystallklart.

Beste folkemusikk:

Karpe – Omar Sheriff
Alle elsker landets eigentlege kongefamilie – er du gammal eller ung, reaksjonær eller raddis, bur du på bygda eller i byen, Karpe gir deg ein good run for penga.

 

Maris Topp 5

Topp 5 album:

  1. Too Much to Ask – Cheekface
  2. Asphalt Meadows – Death Cab for Cutie
  3. INTO THE BLUE – Broken Bells
  4. Cosmoluxe – Pogo
  5. Reset – Panda Bear og Sonic Boom

Topp 5 Singler:

  1. Pledge Drive av Cheekface (Fra albumet Too Much to Ask)
  2. I Feel so Weird! av Cheekface (Too Much to Ask)
  3. Roman Candles av Death Cab for Cutie (Asphalt Meadows)
  4. New Gold av Gorillaz feat. Tame Impala og Bootie Brown (singel)
  5. Cabin Fever av Pogo (Cosmoluxe)

 

Eriks favoritter:

Album:

1. Andre Bratten – Picture music (Ballroom)
Kul og stemningsfull instrumentalmusikk. Flere av låtene kunne passet godt inn på soundtracket til filmen Drive (2011). Jeg forestiller meg i hvert fall at dette albumet passer perfekt til landeveiskjøring på nattestid.

2. Anadol – Felicita (Ablamin Gözleri)
Eklektisk og overskuddspreget album fra Tyrkisk multikunstner. Her blandes elementer fra jazz, krautrock, folkemusikk og pop fra Frankrike og Tyrkia. En original utgivelse som ikke er redd for å by på seg selv. Sterk anbefaling!

3. Tor Trollstøl – Sukk (Barna fra Moria)
Trollstøl er mer kjent som frontmann i punkbandet Kommunalt Svømmeanlegg, men solomaterialet hans er en skjult skatt i den dype undergrunnen av norsk outsidermusikk. Denne plata er kanskje hans beste soloutgivelse hittil. Gode melodier og minst like gode tekster.

4. Alex G – God Save the Animals (Ain’t It Easy)
Apropos indiemusikk, dette er en artist som har vært poppis i bandcamp-verdenen i mange år. Nå begynner han (vel fortjent!) å nå utover nerdekretsene og få et bredere publikum. Kanskje min absolutte favoritt fra i år. Liker du Elliot Smith? Da kan dette være noe for deg.

5. S. L. Y. C. – Tellying (Safety, Grace)
Og jeg som trodde de ikke kunne overgå sitt forrige album? Det kan hende jeg er nyforelska, men jeg tror faktisk de har greid det. Et unikum i norsk musikk. Kan minne litt om band som Broadcast og Stereolab. Disse fortjener mange flere lyttere. Kvalitet med stor K. Musikk med stor M.

6. Charli XCX – CRASH (Lightning)
Over the top-pop av beste sort. Musikk for deg som ikke har noe guilt i dine pleasures. PS: Ikke la deg skremme av coveret, det høres (mye) bedre ut enn det ser ut som.

7. The Weather Station – How Is It That I Should Look at the Stars (Ignorance)
Et album fylt av intime og fredelige pianoballader. Lavmælt og vakkert. Perfekt til avslapping og nedstressing.

8. Fangst – Føniksinstituttet (Uro)
Halvbredbeint power pop møter skranglerock og punk. En såkalt «supergruppe» bestående av medlemmer med erfaring fra bla. Honningbarna og Death By Unga Bunga. Eks-frontfigur fra Hvitmalt Gjerde er hovedlåtskriver og -vokalist. En av de få «supergruppene» som faktisk lager super musikk. Kvalitet over hele linja. 

Singler:

Kali Malone – The Living Torch II
Langsom og minimalistisk orgelmusikk som drar deg inn i en annen verden. Albumet hennes ‘The Sacrificial Code’ (2019) fikk mye oppmerksomhet og er en personlig favoritt fra de siste årene. Denne låta er helt på høyde med materialet derfra, om enn noen knepp mer uhyggelig og dommedagsaktig.

Bladee – The Flag is Raised
En hitmaskin fra Sverige. Den ene singelutgivelsen bedre enn den andre (og i et rasende tempo!). Den samme særegne vokalstilen, men over en mer nedstrippa beat enn vanlig. OMG, som ungdommen sier.

Earl Sweatshirt – 2010
I rapverdenen kastes begrepet GOAT (The Greatest of All Time) rundt like lett som man i sportsverdenen titulerer folk «legende». Misbruk av sterke adjektiv er en uting, og jeg vet ikke om jeg er kyndig nok til å vurdere dette, men Earl Sweatshirt ligger i min verden godt an som en seriøs utfordrer til denne tittelen. Ordsmed av rang leker seg over spenstig beat.

Jenny Hval – Year of Love
Mer poppa og streit enn det hun vanligvis lager. Må si det funker veldig bra. Stilig og fengende.

Interpol – Toni
Lenge siden jeg har hørt på disse post punk-revivalistene. Mye av det senere materialet har interessert meg minimalt, men på denne singelen er de tilbake i storform. Likte du de første platene deres? Da kan jeg anbefale å sjekke ut denne låta.

Dry Cleaning – Anna Calls From The Arctic
Laidback og nonchalant snakke-synging med særegne tekster over coolt og repetitivt lydspor, i ekte post punk-stil. De finner ikke opp kruttet på nytt, men viser at det fortsatt er futt i den gamle varianten.

 

Øystein

Nedenfor er 12 låter fra de 12 nye albumene jeg har gitt mest spilletid i 2022. Jeg klarer ikke å rangere alle sammen, så de er heller ordnet slik jeg foretrekker å høre historiene.

Wilco – Cruel Country (Story to Tell)
Jeff Tweedys forrige band, Uncle Tupelo, definerte americana på slutten av 1980-tallet, og med årets utgivelse tar Wilco en solid sving tilbake dit. Jeg hadde nok likt dette enda bedre som enkeltalbum, men for meg har Wilco levert både årets nest beste album og årets nest beste konsert.

Pixies – Doggerel (There’s a Moon On)
Pixies har med årets album tatt et melodiøst skritt i retning av klassisk rock, og det er nok derfor de har steget i kurs hos meg. Med låter som namedropper både You Really Got Me og Dire Straits har de også gode forbilder. Jeg skjønte dessverre for sent at jeg nå mangler billett til norgeskonserten i februar 2023.

The Godfathers – Alpha Beta Gamma Delta (I Hate the 21st Century)
Mye er tydeligvis fortsatt ved det samme som da Ray Davies skrev låten 20th Century Man for over et halvt århundre siden. Dette er videreutviklet britisk post-punk som låter både energisk og melodiøst, og da tåler jeg noen klisjeer.

The Drive By Truckers – Welcome to Club XIII (The Driver)
Etter to litt svakere utgivelser, er i alle fall en av DBTs låtsnekkere tilbake i form. The Driver er en tøff musikalsk road movie som demonstrer hvor vanskelig det er å sette DBT i bås.

The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions (Beyond Control)
Jeg har vært på 5 svært gode konserter med DS siden gjenforeningen i 2012, men på plate har det blitt for mye gitardroning. Årets album er mye mer variert, og settet på Loaded-festivalen oste av spilleglede. Om noen vil sjekke ut hvordan et av 1980-årenes beste alternative rockeband låt i sin storhetstid, kan jeg anbefale Live at Raji’s eller kult-debuten The Days of Wine and Roses.

The Delines – The Sea Drift (Little Earl)
Willy Vlautin skriver beinhard sosialrealisme både i romaner og sangtekster. Dette er tredje album etter at han oppløste Richmond Fontaine og slo seg sammen med vokalist Amy Boone for å lage country-soul. De to forrige utgivelsene var kanskje enda sterkere, men dette holder også i massevis. The Delines og Amy Boone’s stemme ga meg årets mest stemningsfulle konsert i Asker kulturhus i vår.

Craig Finn – A Legacy of Rentals (Due to Depart)
Det har blitt lite The Hold Steady på meg siden Stay Positive, og enda mindre Craig Finn. Positiviteten må ha forsvunnet på veien, for årets plate inneholder historier som like gjerne kunne vært skrevet av Willy Vlautin – eller vært overliggere fra Springsteens Nebraska.

Amanda Shires – Take It Like a Man (Take It Like A Man)
Mens ektefellen Jason Isbell surfer inn med en ganske uinteressant coverplate, lar Amanda Shires deres ekteskapelige drama utspille seg musikalsk. Men Isbell har øvd på gitar under koronaen, og Take It Like a Man høres ut som en duell mellom gitaren hans og fela til Amanda Shires.

John Mellencamp – Strictly a One-Eyed Jack (Sweet Honey Brown)
John Mellencamp dukket opp i Springsteens skygge på slutten av 1970-tallet, men fanget aldri min interesse. Stemmen er nå kledelig marinert, og gitarist Andy York gjør som vanlig en upåklagelig innsats. De beste låtene er de få som verken handler om Johnny Depp, eller synges i duett med Bruce Springsteen.

Caitlin Rose – Cazimi (Getting It Right)
Country-popen i Getting It Right representerer egentlig dette albumet ganske dårlig, men er ekstremt fengende. Resten av albumet kan nok best beskrives som indie rock. Det snakkes om det vanskelige tredje albumet, og Cazimi må etter nesten 10 år være blant de aller mest trøblete noensinne. Stemmen er fortsatt intakt, og låtene bedre enn sist. Men sjekk ut hennes versjoner av Dallas (The Felice Brothers), Piledriver Waltz (Arctic Monkeys) og Pink Rabbits (The National).

Dig Deeper – Easy Were the Days (Cool Wind)
Av en eller annen grunn hører jeg lite på norsk musikk, men dette albumet ble hengende lenge i ørene med sitt preg av melodiøs klassisk rock.

Sarah Shook & the Disarmers – Nightroamer (Believer)
Sarah Shook har på sitt tredje album med Disarmers mikset både klassisk rock og indie-pop med country-punken fra de forrige utgivelsene. Resultatet er konsistent og variert på samme tid, og årets beste album for meg. En ekstremt energisk seanse på John Dee i august var dessuten årets definitive konserthøydepunkt.

 

Toppliste 2022 – Marianne

Wilco – Cruel Country
Black Country, New Road – Ants From Up There
Julia Jacklin – PRE PLEASURE
Band of Horses – Things Are Great
Calexico – El Mirador
Alvvays – Blue Rev
Widowspeak – The Jacket
The Beths – Expert In A Dying Field
Karpe – Omar Sheriff
Hurray For the Riff Raff – LIFE ON EARTH
Nina Nastasia – Riderless Horse
Mitski – Laurel Hell
Dehd – Blue Skies
King Gizzard & The Lizard Wizard – Omnium Gatherum
Beach House – Once Twice Melody

Hvis vi nå tar utgangspunkt i musikkredaksjonens topplister står vi igjen med denne pallen fra 2022:

  1. Wilco – Bad Country 
  2. Charli XCX – Crash
  3. Karpe – Omar Sheriff

 

Translate »