Krig er et trist eksempel på hvordan handlingene til noen få, kan føre til tragiske konsekvenser for mange. Ofrene er av alle slag: Barn, eldre, kvinner, sivile, mødre, fedre, sønner, døtre, besteforeldre – eller soldater som er forplikta til å delta. På begge sider av konflikten.
Den seneste tiden har konflikt og krig i blant annet Etiopia, Myanmar, Jemen og særlig Ukraina fått mye plass i mediene. Krig har fulgt menneskeheten til alle tider og gjennom historien har også krigens elendighet vært et gjennomgangstema i musikken.
Musikere har skildret, kommentert og kritisert krig og dens følger for de involverte. Enten det er blues-artister som har skrevet om erfaringer fra verdenskrigene, hippier som har kritisert vietnamkrigen eller punkere og jazzmusikere som har utbasunert sin frustrasjon over atomvåpenkappløpets logiske brist under den kalde krigen.
Musikernes fremgangsmåte og betoning har variert. Enkelte har skildret krigens konsekvenser for soldater eller etterlatte, noen har protestert mot voldsbruk og krigshandlinger, mens andre i stedet har vektlagt fordelene ved fenomenets harmoniske motsats; fred. Sistnevnte strategi forbindes gjerne med hippiebevegelsen og mange har kanskje et ambivalent forhold til denne musikktradisjonen. I ettertiden har en del ironisert over denne bevegelsen, at den var utopisk og virkelighetsfjern – eller at den var mer opptatt av rus enn aktivisme. Uavhengig av hvor man står i den saken, kan det innvendes at de i hvert fall skal ha for at de fokuserte på kommunikasjon, diplomati og ikke-voldelig konfliktløsning. I lys av vår tid, er all denne musikken aktuell å hente opp igjen.
Musikken alene kan nok ikke forandre verden, men den kan den kan gi grunnlag for forståelse, medfølelse og engasjement. Den kan gjøre fjerne ting nære og det abstrakte konkret og relaterbart. Musikken kan bidra til at vi blir i stand til å ta innover oss tragediene som følger av krig, samt rette kritikken dit den hører hjemme. I så måte kan musikken være et nyttig redskap i en konfliktfylt tid.
Vi har laget en spilleliste med musikk fra forskjellige sjangre og med ulike proteststrategier. Felles for de alle er at de på en eller annen måte tematiserer krigens elendighet og retter kritikk mot maktmisbruk og voldsforherligelse.
Følgende passasje fra New Orders 80-tallshit Love Vigilantes minner oss på at soldatene vi ser og hører om i nyhetene er individer, med individuelle skjebner og følelsesliv:
«I want to see my family,
My wife and child waiting for me,
I’ve got to go home,
I’ve been so alone, you see»
Sun Ra får, med sin særegne form for humor, tydelig fram hvorfor atomvåpenkrig er en dårlig idé:
«Nuclear War, it’s a Mother fucker,
Don’t you know?
If they push that button,
Your ass gotta go!
If they push that button,
It’s gonna blast you so high,
Up in the sky,
You can kiss your ass
Goodbye»
God fornøyelse!
PS: Om du er interessert i å lære mer om protestmusikk, kan vi anbefale boka Sang som våpen. Den kan lånes ved å trykke her.
Om du foretrekker fysisk format, har vi en del av albumene låtene i spillelista er hentet fra på CD. Om du trykker på albumtittelen, kommer du til siden hvor CDen kan lånes:
The Stooges – Raw Power
The Plastic Ono Band – Live Peace in Toronto 1969
Stiff Little Fingers – Inflammable Material
Alphaville – Forever Young
The Rolling Stones – Let It Bleed
John Lennon – Imagine
Hjerteslag – Vannmann86 : Møhlenpris motell
John Prine – Crooked Piece of Time : The Aatlantic & Asylum albums (1971-1980)
