Anna Karenina er en tykk bok med sine åttehundreåttitre tettskrevne sider. Men utrolig bra og leseverdig! Det tar en uke eller helst flere for å komme gjennom denne kompakte klassikeren. I Bærum biblioteks lesesirkel «Klassikeren» delte vi opp romanen og møttes to ganger i løpet av et par måneder, for å få lest og snakket ferdig om hele boken. Noen leste den for aller første gang, andre leste den på nytt.
Anna Karenina er en samtidsroman fra 1870-tallets Russland, og fortellingen begynner med den kjente setningen: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte». Det er en familiehistorie som handler om velstående, adelige personer som strever etter lykke. En godt privilegert samfunnsklasse som lever etter helt spesielle normer og regler. Det er en bok preget av ideologiske refleksjoner, moralisme og samfunnskritikk. Det handler om tvister mellom det kvinnelige og det mannlige, om tanker om døden, livet og troen.
Da vi startet å lese Anna Karenina i lesesirkelen, oppdaget vi fort at romanen egentlig består av to separate historier som ikke har så stor forbindelse med hverandre. Den første historien handler om Anna Karenina, en meget vakker, gift kvinne i 40-årene, som blir veldig forelsket i Vronskij, en ung verdensvant gardeoffiser. Vi følger henne og ser hvordan forholdet ødelegger hennes ekteskap. Hun selv, hennes ektemann og hennes elsker blir alle ulykkelige til slutt.
Hovedpersonen i den andre fortellingen er Levin, en rik godseier som driver et oppgjør med seg selv og sitt indre. Han kjemper med sin samvittighet, stiller moralske, religiøse og samfunnskritiske spørsmål. Han finner også sitt livs kjærlighet i historien, men i rak motsetning til Anna, blir han bare lykkeligere for hver dag som går. Levin skal nok presentere forfatterens alter ego, hans tanker, spørsmål og lengsel etter den sanne troen.
Jeg synes at historien der vi følger Anna Karenina’s liv minner mye om en utviklingsroman. Anna Karenina forvandles fra å være en meget sterk og trygg kvinne til å bli en psykisk ustabil person som tilslutt ikke har flere krefter å kjempe videre med. Historien om Levin derimot minner meg mer om dannelsesromanen, der tradisjonen er mer å beskrive hovedpersonens livsløp, prøvelser og modning fram til «danning». Og Levin finner til slutt sin plass i livet, med hjelp fra kone og barn.
Formalia av ekteskap, jordbruksdrift, militære og juridiske spørsmål og diskusjoner kan oppleves litt passé, men ellers er de fleste av problemstillingene like relevante i dag, og det er nettopp det som gjør boken så fantastisk og tidløs. Den gir deg et detaljert malerisk bilde av det russiske samfunnet for over hundre år siden.
I ettertid er det veldig lett å si at boken gikk veldig kjapt å lese, og at man ikke kjedet seg i det hele tatt. Nå er den lest, og den har gitt meg en vidunderlig følelse. Anna Karenina er virkelig en av verdens beste bøker!
Anna Karenina er oversatt av Erik Egeberg.
Anbefalt av Anna-Karin v/lesesirkelen «Klassikeren»
