Tekst: Erik Silkoset
EPer kan ofte være litt så-som-så. Mange ganger bærer de preg av å være en slags restefest, med tyngde på rest og ikke på fest. I mange tilfeller fremstår EPer som et middel for artister til å gi ut låter som ikke fikk plass på deres forrige album. Kanskje finnes det en god låt eller to, men også to til fire medium eller mindre gode låter – og gjerne uten noen tilsynelatende helhet eller rød tråd.
Men! Innimellom alle de sammenraskete EP-utgivelsene, finnes det tilfeller hvor dette kortformatet har blitt tatt på alvor. Hvor det kan skimtes en tydelig visjon fra artistenes side og man som lytter sitter igjen med en følelse av sammenheng. Tilfeller hvor EPene blir som små, kompakte album, med et tydelig konsept eller et gjennomført uttrykk. Dette innlegget er viet noen slike eksempler.
Rosa Yemen – Rosa Yemen (1979)
New York på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet er en gullgruve for alle som liker alternativ og egenartet rockemusikk. New wave, punk, indierock… Artister som Television, Suicide, Patti Smith og Pere Ubu. Litt litt lengre ut i periferien (eller lengre ned i «undergrunnen») en gjeng artister koblet til begrepet «No Wave». Kanskje enda litt smalere, særere og mer utforskende. Rockdekonstruksjonister, på oppdrag mot klisjéer og konvensjoner, inspirert av ting som klassisk avant-garde og frijazz.
En av aktørene i dette miljøet var Rosa Yemen, en duo bestående av Lizzy Mercier Descloux og D. J. Banes. Sammen ga de ut én utgivelse; en selvtitulert EP bestående av seks spor, tre på hver side av vinylskiva. Musikken er minimalistisk og nedstrippet. Lydbildet består vokal, to gitarer og adspredte innslag av perkussive elementer. Pluss en god dose romklang. Komposisjonene er enkle og repetitive, de «går» som regel ikke noe sted. Allikevel er det en dramaturgi både i låtene og utgivelsen som helhet. Det er tidvis trygt, tidvis ubehagelig, klaustrofobisk og stygt. Gitarene synger rene, pene og enkle toner eller de vender om og presser seg på. Det samme gjelder for vokalen. Det er lite synging i normal forstand. Det er kanskje mer en form for fortellerstemme. Ofte vanskelig å tyde. Kanskje er det vokalistens indre stemme vi får høre? Kanskje har hun det ikke så bra? Mumling, kjefting, rabling, plutselige utrop og lyder av hunder som bjeffer. Det er ganske så spastisk og moderat schizofrent hele greia, men samtidig er det balansert på en slik måte at det ikke blir slitsomt. I stedet skaper det en interessant stemning. En trykkende, dunkel og smått ubehagelig atmosfære.
For deg som liker: The Velvet Underground, demo-utgivelsene til PJ Harvey, Mecca Normal, middels kranglevoren indiemusikk
The Urinals – Another EP (1979)
Den desidert korteste utgivelsen i dette blogginnlegget. Fire låter. Alle rundt ett minutt, med en samlet lengde på fire minutter og tjuefire sekunder. Uselvhøytidelig middelklassepunk. Ung frustrasjon uttrykt med surrealisme og humor i stedet for sinne og vrengpedaler.
Hvordan høres så dette ut, mon tro? Kanskje sangtitlene kan gi en pekepinn? «Ack Ack Ack», «I’m A Bug», «I’m White And Middle Class», «Black Hole».
For deg som liker: A: punk med glimt i øyet, B: å høre helhetlige musikkutgivelser, men føler at tiden ikke strekker til
Guided by Voices – Fast Japanese Spin Cycle (1994)
For tilhengere av 90-tallets slacker- og lo-fi-musikk er Guided by Voices sannsynligvis et kjent navn. Albumene Bee Thousand (1994) og Alien Lanes (1995) trekkes ofte frem når klassikere i sjangeren skal kåres. Begge to kjent for sitt sammensurium av korte sanger bestående av alt fra pop-perler, helstøpte rockelåter og skissepregede demosnutter som på et eller annet vis fungerer sammen, utfyller hverandre og går opp i en høyere enhet.
Det samme kan sies å gjelde for EPen Fast Japanese Spin Cycle som kom ut i samme periode, men som ikke har fått like mye oppmerksomhet i ettertiden. Den er kanskje litt mer lavmælt og intim. Mindre rock og mer pop. Men uansett; en tidseffektiv og koselig liten raritet som gir assosiasjoner til 60-tallet og hjemmestudio-lek.
For deg som liker: A: korte sanger, B: skranglete produksjon, C: veldig korte sanger
Bob Hund – Ett fall & en lösning (1997)
Apropos lek og uselvhøytidelighet, her kommer en utgivelse av Bob Hund. Denne gjengen kan en ting eller to om å lage rockemusikk med humor og glimt i øyet uten at det går på bekostning av kvaliteten.
Dette er Bob Hund i sin storhetstid, cirka midten av 90-tallet. Midt i mellom Omslag: Martin Kann (1996) og Jag rear ut min själ! Allt ska bort!! (1998). Det hele åpner med en vellykket cover og oversettelse av Pere Ubus sang «Final Solution». Derfra durer det av gårde med eget materiale. Her finnes alt en god Bob Hund-utgivelse skal inneholde: energiutblåsninger, snedige arrangementer og finurlige tekster som innbyr til humring og ettertanke.
Tekstlig er det kanskje en helhet her som kretser rundt repetisjon og stagnasjon. Tilbakevennende mønstre. Kanskje noe sånt som fest, bakfyll, nullstilling, ny helg, repeat? Det kan i hvert fall se slik ut på sporlisten, som jo utgjør en liten novelle i seg selv:
1: Ett fall & en lösning
2: Tilbaks på ruta ett
3: Rock’n’Roll tar död på mig!
4: Nöden kräver handling
5: Rock’n’Roll tar död på mig igen
«Glad natt,
Dålig dag
Oj oj oj vilken grej
Rock’n’roll tar död på mig!» (fra «Rock’n’Roll tar död på mig!»)
For deg som liker: Svenske artister fra 90-tallet med kjæledyr i bandnavnet, skånsk vokal og et lydbilde inspirert av punk, post-punk og krautrock.
Earl Sweatshirt – Feet of Clay (2019)
Nok rock, over til rap. Earl Sweatshirt har holdt det gående en stund nå. Først kjent som medlem i rap-kollektivet Odd Future, sammen med andre (og mer kjente) storheter som Frank Ocean og Tyler The Creator. Siden den gang har han gitt ut flere soloutgivelser. Senest ut; EPen Feet of Clay.
Som alltid med Earl er tekstmaterialet personlig. Det er mye utleveringer og refleksjoner rundt egen psykisk helse. Bearbeiding av vanskeligheter knyttet til det å finne seg selv og bli selvstendig som ung voksen. Og mørkere temaer som depresjon, utfordringer i familierelasjoner og sorg knyttet til farens nylige bortgang. Til forskjell fra mye av hans tidligere materiale, er det ikke bare fokus på det vonde og destruktive som finnes i møtet med motgang. Han forteller også om prosessen med å komme seg ut av hullet. Om å klare å komme videre. Å lykkes med å finne tilbake til glede og mening med tilværelsen.
Tosidigheten i tekstmaterialet gjenspeiles også i musikken. Det er dunkelt, tungt og innetrykt, men også lyst og lett og lekent. I så måte blir utgivelsen en naturlig forlengelse av hans siste album Some rap songs fra 2018, som også hadde denne dobbeltheten i både teksten og musikken. Etter min mening unngår han «restefest»-fella. Til tross for at Feet of Clay har mange likhetstrekk med hans forrige skive, føles den ikke som en samling «til overs»-materiale, men heller som et selvstendig og helhetlig verk.
OBS: Denne anbefalingen gjelder 2019-utgaven av Feet of Clay og ikke den utvidete deluxe-utgaven som kom i 2020.
For deg som liker: lo-fi hip hop, abstrakte/eksperimentelle beats, tekstorientert rap
