De forbudte filmene

5.-11. oktober var Forbudte bøker-uka. I den forbindelse viste vi filmen The Librarians i Salen på Bekkestua. Filmen er også tilgjengelig for utlån hos biblioteket, for de som ikke fikk den med seg på storskjerm.

I The Librarians blir vi kjent med forholdene til amerikanske bibliotekarer de siste årene, der politikere, organisasjoner og pengesterke folk i ulike posisjoner har presset på for å forby bøker knyttet til LGBTQ, mangfold, inkludering, kjønn og seksualitet. Da Trump ble president for andre gang, opprettet han og administrasjonen en lang liste med forbudte ord i offentlige dokumenter. Dette ble også et utgangspunkt for en stadig sterkere bevegelse for sensur av det de fleste av oss anerkjenner som nødvendig ytringsfrihet i ulike former, og det har vært særlig målrettet mot kulturelle uttrykksformer.

Og her er overgangen til temaet for denne teksten: filmhistorien er også full av filmer som på ulike tidspunkt har vært enten helt forbudt eller i det minste har blitt kraftig klippet for å nå gjennom nåløyet hos myndighetene i diverse land. Også her har seksualitet vært en stor kilde til debatt og sensur. Noe av det har vært eksplisitte scener, som nok i noen tilfeller også i dag kunne blitt sett på som upassende, mens det i andre tilfeller har vært scener som har utfordret datidens moral eller som har skapt forargelse hos religiøse grupper og politiske partier. Blant annet ble det svenske partiet Kristdemokraterna stiftet i 1964 (under navnet Kristen Demokratisk Samling), som en konsekvens av den heftige debatten rundt Vilgot Sjømans film 491 og Ingmar Bergmans Tystnaden, fra året før. Førstnevnte ble totalforbudt i Norge frem til 1971, mens Bergmans film ble gjenstand for kraftig klipping før den kunne vises i Norge. Da var allerede begrepet «den svenska synden» godt innarbeidet, etter at Hon dansade en sommar, fra 1951, viste både nakne bryster og et ugift par som elsket. Bergman hadde også tidligere skapt noe oppstandelse internasjonalt med Sommaren med Monika i 1953. Filmen inneholdt nakne badende ungdommer i skjærgården og det som ble beskrevet som erotiske scener, uten at dette førte til annet enn at den fikk streng aldersgrense i Norge. Disse scenene ble dog utnyttet av en amerikansk distributør som kjøpte rettighetene, og lanserte filmen i USA med tittelen Monica, The Story Of A Bad Girl. Den ble så kraftig klippet, fra 96 til 62 minutter og markedsført som en dristig erotisk film. Noe som blant annet førte til at kinosjefen ble arrestert på den første visningen under mistanke om å vise pornografisk materiale. Sjøman laget senere filmen Jag är nyfiken – en film i gult, som ble forbudt i Norge da den kom i 1967. I Sverige ble det den derimot vist på kino, og nordmenn valfartet over grensen for å se filmen der. Den handler om Lena, som reiser rundt med båndopptaker og intervjuer folk om temaer som politikk, religion og sex. Både det politiske innholdet og sexscenene var bakgrunnen for heftige debatter og altså i begynnelsen et forbud mot å bli vist på norske kinoer.

I det hele tatt har det vært mye diskusjon rundt kunstens rolle og hva den oppvoksende slekt skal bli servert, både med hensyn til moral, seksualitet, rus, blodige innslag, skrekk og vold. Fra brødrene Lumière konstruerte verdens første kinematograf, eller kino som vi i dag kaller det, har grensene for hva som anses som akseptabelt å vise på det store lerretet stadig endret seg. I Norge ble Statens filmkontroll opprettet i 1913. Da var det ingen aldersgrenser, filmer var enten tillatt for alle eller forbudt for alle. I løpet av de drøyt hundre årene som har gått siden dette, har det vært ulike ordninger med både forhåndskontroll og aldersgrenser, frem til statlig forhåndskontroll ble opphevet med endringen av Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram 1. januar 2023. Nå fastsettes aldersgrensene på norske kinovisninger av filmdistributøren, vel og merke i henhold til Medietilsynets retningslinjer. Sensur, klipping av scener og rene forbud har alltid skapt debatt, og selv om vi i dag generelt i samfunnet har andre grenser for hva vi tolererer, kan det fortsatt oppstå debatt rundt fastsettelse av aldersgrenser. Den norske animasjonsfilmen Spermageddon er et relativt ferskt eksempel. 12-årsgrensen fikk kommentarfelt til å boble over av både foreldre og andre som mente at filmens innhold på ingen måte var passende for barn, og at både scener og dialog var på nærmest pornografisk.

I løpet av 1960-tallet kom også spaghettiwesterns, som ofte inneholdt scener som ble ansett å være for voldelige. The Good, The Bad And The Ugly er kanskje det mest kjente av disse. Den fikk god mottakelse av anmelderne, men ble ikke vist på kino på grunn av for mange voldsscener. Først i 1982 ble den godkjent for visning i Norge. Bonnie & Clyde ble også totalforbudt i Norge på grunn av omfattende voldsscener, men også med argumentet om at den glorifiserte forbrytere. Samtidig ble filmen nominert til 10 Oscar, og vant to av dem. Dette førte til at den likevel ble godkjent for visning i Norge, dog med kraftig klipping av de mest voldelige scenene. Det mest kjente tilfellet av filmsensur her hjemmefra, er nok likevel Monty Python’s Life of Brian. Da den kom i 1979 ble den stoppet med bakgrunn i blasfemiparagrafen, da den ble ansett for å være krenkende overfor kristne. Senere ble den likevel vist, men med en forklarende tekst om at Brian ikke var Jesus.

En utfyllende liste over alle forbudte filmer hadde krevet en leksikonlang utgivelse, men her er en kort liste over noen andre utvalgte filmer som av ulike årsaker har blitt forbudt i noen land:

Drageløperen, basert på romanen av Khaled Hosseini, ble forbudt i Afghanistan da den kom i 2008. Bakgrunnen var en scene der en ung gutt blir utsatt for overgrep, og myndighetene knyttet dette til en konflikt knyttet til etnisitet.

Crash av David Cronenberg kom i 1996, men ble ikke satt opp på kinoene i Oslo. Daværende kinodirektør Ingeborg Moræus-Hansen nektet å sette opp filmen på grunn av det kontroversielle temaet, folk som tenner seksuelt på bilulykker. Det hører også med til historien at filmen fikk svært blandet mottakelse av anmelderne, men Cronenberg vant juryens spesialpris på filmfestivalen i Cannes.

Filmen Da Vinci-koden, basert på romanen av Dan Brown, ble forbudt i flere land med argumentet at den var krenkende for kristne. Vatikanet oppfordret generelt til boikott av filmen med dette som årsak.

Antichrist av Lars von Trier ble midlertidig forbudt i Frankrike i 2016, syv år etter at den kom ut. En rettslig kjennelse av at 16-årsgrensen ikke var akseptabel, førte til at den ble forbudt vist i en periode frem til det ble satt ny aldersgrense. Filmen ble allerede ved utgivelse gjenstand for sterke debatter på grunn av ekstreme voldelige scener og seksuelt eksplisitte scener. Den ble også av disse årsakene forbudt i flere andre land.

Filmhistorien er også full av skrekkfilmer som filmkontrollører av ulike årsaker har ment blir for sterk kost for nordmenn og andre, blant andre Halloween II, Dawn Of The Dead, Motorsagmassakren, Nosferatu og The Evil Dead. Og som en bonus på slutten: stumfilmen Panserkrysseren Potemkin ble i sin tid (1925) forbudt fordi man ikke ønsket å utsette det norske samfunnet for bolsjevikisk propaganda.