Musikkåret 2025 har bydd på et imponerende spenn av uttrykk, stemninger og sjangerblandinger. Fra fengende pop og kompromissløs rock til stemningsfull jazz og sterke konseptuelle verk, har året levert musikk som både utfordrer og begeistrer. Årets topplister fra Musikkavdelingen byr på alt dette og mye mer. Disse listene samler favorittene fra bibliotekarene ved Bærum bibliotek – plater som har fått spille på anleggene, blitt diskutert over skranken og satt varige spor i løpet av året. Her finner du utgivelser som har betydd noe ekstra, enten det er gjennom sterke låtskriverprestasjoner, nyskapende produksjon eller uforglemmelige melodier. Sjekk ut spillelisten vi har laget med godbiter fra alle våre listebidrag, kanskje du finner en ny favoritt?
JO:
Cardiacs – L.S.D. (progressiv rock / alternativ rock)
Helt klart årets plate for meg. Cardiacs er det evige undergrunnsbandet som siden oppstarten i 1977 har pushet grensene for progressiv rock – eller å kalle det prog blir egentlig feil. Cardiacs er en helt egen greie. Kaller du det prog-rock, alt-rock, art-rock, new wave eller post-punk, passer skoen aldri helt.
Halsbrekkende arrangementer, særegen engelsk vokal, surrealistiske tekster og en unik blanding av dadaisme og presisjon preger musikken. Det som er sikkert, er at du som lytter aldri helt vet hva du kan vente deg når du setter på en Cardiacs-skive. Det blir i hvert fall utfordrende, men på en god måte.
L.S.D. er en plate som egentlig aldri skulle ha eksistert. At den på mirakuløst vis har sett dagens lys i 2025, 26 år etter forrige album og fem år etter låtskriver og primus motor Tim Smiths tragiske død, skyldes en nærmest umenneskelig innsats fra de involverte.
Cardiacs hadde så vidt begynt innspillingen av et knippe låter i 2007, som skulle bli albumet L.S.D. I juni 2008, etter å ha kost seg på konsert med My Bloody Valentine, fikk Tim Smith et kraftig hjerteinfarkt og slag, som førte til at han ble sengeliggende, lam og uten taleevne. Etter hvert lærte han seg å kommunisere og skrive ved hjelp av et tastatur han kunne styre med øynene.
Tim og bandet brukte de neste tolv årene på å ferdigstille L.S.D., og i år traff verket endelig ørene til Cardiacs-fansen, som knapt kunne tro det. Albumet er ikke bare ferdig – det er et av Cardiacs’ beste noensinne. Fra rørende og sarte øyeblikk til fullstendig kakofoni er L.S.D. en berg-og-dal-bane av musikalske inntrykk.
Viagra Boys – Viagr Aboys (indierock / post-punk)
De svenske pessimistene er tilbake med sitt sterkeste album til nå. Med fantastiske og surrealistiske tekstlinjer som « Found a crouton underneath the futon» og «Look at me, it’s ten degrees and I’m outside harvesting clams» er fortsatt tekstene til Sebastian Murphy stor underholdning.
Yazz Ahmed – A Paradise In The Hold (jazz / fusion)
Sett på plata, lukk øynene og reis. Britisk-bahrainske Yazz Ahmed leder et stjernelag av musikere gjennom suggererende instrumentaljazz, der arabisk folkemusikk setter et klart preg på både rytmer og melodier.
Castle Rat – The Bestiary (heavy metal / stonerrock)
Debutskiva til Riley Pinkerton og Castle Rat byr på ren middelaldermetal-glede. Med tunge, seige dommedagsriff og en imponerende teft for fengende melodier skaper New York-bandet et uttrykk som treffer blink hos fans av retro rock og klassisk heavy metal.
Baxter Dury – Allbarone (elektronika)
En uventet positiv overraskelse. Baxter Durys vokaluttrykk kan trekke tankene mot Serge Gainsbourg og Leonard Cohen, med en nærmest spoken word-aktig fremføring fylt av sarkasme, nihilisme og tørr humor. Det hele serveres på et fundament av energisk og franskklingende elektronika. (Fun fact: Baxter er sønn av legenden Ian Dury.)
Deafheaven – Lonely People With Power (black metal / post-punk / shoegaze)
En plate som jeg måtte jobbe litt med dette her, da jeg har ganske lav toleranse for black metal growling. Det melodiøse og emosjonelle elementene dro meg derimot inn og skiva har vokst mer og mer.
Lady Gaga – Mayhem (pop)
Årets største overraskelse for meg! Popdronninga kombinerer en rekke musikalske uttrykk på «Mayhem», som kan beskrives som et nostalgisk partymonster. Her får man tydelige vibber av Daft Punk, Prince og kanskje mest overraskende – Nine Inch Nails. Mest av alt leverer Lady Gaga et knallsterkt album med solide poplåter, som selv ikke «superprodusent» Andrew Watt klarer å ødelegge.
The Impossible Green – Quicksilver Daydreams (americana / rock)
Et gjennomført deilig album som kombinerer det beste fra americana og 70-talls rock’n’roll. Trondheimskvartetten låner grovt fra The Band, War On Drugs, Rolling Stones og Randy Newman, men det låter fett det.
Pino Palladino & Blake Mills – That Wasn’t A Dream (jazz / fusion)
På sitt andre album skreller Palladino og Mills lydbildet helt ned til beinet. Med fretless bass og baritongitar vever de varme, drømmende landskap som lar tankene drive fritt sammen med tonene.
Steven Wilson – The Overview (progressiv rock)
Å fornye progrock er en krevende øvelse, og resultatet ender ofte i et uttrykk som blir både tannløst og pompøst. Steven Wilson unngår denne fellen på The Overview, et album bestående av to lange komposisjoner. Her forener han impulser fra pop, metal, jazz og ambient med en tydelig kjærlighet til 70-tallets progrock.
BENT INGE:
1. Nektar – Om du behöver mig (indierock)
At en gjeng med svenske tenåringer skulle stå igjen med årets beste album i mitt femtiende år, hadde jeg nok ikke trodd på forhånd. Men disse gutta leverer klassisk svensk fyldig stemningsrock ala tidlig Kent, og fullt på høyde med de siste årenes fremadstormende svenske rockeyndlinger Terra. De serverer en herlig dose emo-tekster og seige, drivende gitarer som sakte bygger seg opp over en mørk og slentrende vokal. Det er sånne toner som sender meg rett tilbake til ungdomstiden. Og sin unge alder til tross, de skriver tekster som om de skulle ha levd et helt liv med både kjærlighet og oppbrudd i mengder. Det topper seg i albumets siste spor, som også er tittelsporet, der de viser at de allerede har i seg å gjenskape de mest monumentale øyeblikkene fra katalogen til Kent.
2. Alan Sparhawk/Trampled By Turtles – Alan Sparhawk With Trampled By Turtles (folk, pop, americana)
Årets såreste album, men også et stort musikalsk lyspunkt. Tre år etter at kona Mimi Parker døde, har Sparhawk funnet tilbake til de musikalske røttene fra deres felles livsprosjekt Low. Sammen med bluegrassbandet Trampled with Turtles har han jobbet videre med noen av de siste låtene han og kona jobbet med før hun døde, og samlet sett er det et lite mesterverk av slowcore og folkrock, med både mandolin, strykere og sag som akkompagnement. Og den raspete stemmen hans graver seg gjennom låtene med et intenst nærvær. Et nydelig dempet minnealbum. Når du også kjenner historien og får vite at datteren synger med på låta Not Broken, er det umulig ikke å måtte tørke litt i øyekroken etterpå.
3. Shame – Cutthroat (postpunk, indierock)
Ikke like aggressive lenger, men du verden så gøy og melodiøst, og ikke minst variert materiale fra de britiske rockerne. Noe mer popvennlig enn tidligere album, til tider nesten allsangvennlig. Som vanlig slenger de fra seg noen politiske og samfunnskritiske spark i tekstene, avlevert i en god miks av alvor og en ironisk snert. Shame er rett og slett en noe mer allment tilgjengelig versjon av Idles, og det går rett hjem her.
4. The Murder Capital – Blindness (postpunk)
En av årets store musikalske oppdagelser! Disse irske postpunkerne leverer et rått og mørkt album, med grove gitarer og dyp bass og ikke minst en dyp vokal som messer rundt, tidvis på Nick Cavesk vis. De har et sterkt politisk engasjement, noe som gjenspeiles i tekstene, der de retter kraftig skyts mot fascistiske tendenser i det politiske verdensbildet. En skive som trenger noen lyttinger, men som bare vokser og vokser i ørene.
5. This Is Lorelei – Holo Boy (indiepop/rock)
Dette er ren indiepopkunst! Korte låter med god variasjon og mange lekne idéer.
6. Perfume Genius – Glory (indiepop)
Han fortsetter å bevege seg rundt i et vakkert og sårt tekstlandskap, blandet med et behagelig lydlandskap. Rett og slett en mester i å lage gode, dempede poplåter.
7. Snocaps – Snocaps (indierock, alternativ country)
Et slags debutalbum fra meget rutinerte folk: Waxahatchee med tvillingsøsteren fra blant annet Swearin, og MJ Lenderman. Dette er rett og slett en drømmegruppe av indierockere, og de leverer selvsagt et sterkt album fylt med indiefolkrockpopperler.
8. Wednesday – Bleeds (indierock)
De fortsetter i samme spor som tidligere: en skive som spenner fra full fres og vrælende vokal til dempede popcountrylåter. Midt i mellom der finner vi alt fra mye til grumsete gitarer og vokal, og liker du Wednesday fra før, liker du absolutt Wednesday nå også.
9. Milly Strange – Milly Strange (indierock)
Ung australsk indierocker som høres ut som lillesøsteren til Angel Olsen og den litt snillere kusina til Chelsea Wolfe. Det er rufsete gitarer med seige riff, en dyster bass og tunge trommeslag over en vibrerende vokal som snor seg gjennom uforutsigbare melodier. En meget sterk debut.
10. Voyeur – The Burden Of Desire (støyrock, indierock)
Dette er Sonic Youth for den nye generasjonen! De herjer med gitarene og både lyd og ulyd velter ut i takt og utakt, akkurat så skittent og deilig melodiøst og støyete som inspiratorene var på sitt beste. Dette er debutskiva, men de har også et par særdeles gode EP-er bak seg som bør sjekkes ut.
Årets norske album:
Kristi Brud – Et fall (indierock)
Ut av asken til Hjerteslag reiste det seg et nytt, enda bedre band. Album nummer to har befestet deres posisjon som landets beste rockere med synth i lydbildet. Det er raskt og fengende, med deilig drivende rytmer. Perfekt til å både danse til og til å få utløp for innestengt aggresjon.
Boblere som også fortjener å bli hørt:
Paco Cathcart – Down On Them
Julien Baker/Torres – Send A Prayer My Way
Jess Ribeiro – Mixtape
Big Thief – Double Infinity
Viagra Boys – viagr aboys
Lifeguard -Ripped And Torn
Runo Plum – Patching
The Lemonheads – Love Chant
Sorry – Cosplay
The Bug Club – Very Human Features
MARIANNE:
1. Jeff Tweedy: Twilight Override
Beste låt: Caught Up In The Past
2. Alan Sparhawk With Trampled by Turtles: Alan Sparhawk With Trampled by Turtles
Beste låt: Not broken
3. Murder Capital: Blindness
Beste låt: Words Lost Meaning
4. Sharon Van Etten: Sharon Van Etten & The Attachment Theory
Beste låt: Idiot box
5. Perfume Genius: Glory
Beste låt: No Front Teeth
6. Wednesday: Bleeds
Beste låt: Elderberry Wine
7. Early James: Medium Raw
Beste låt: Nothing surprises me anymore
8. Snocaps: Snocaps
Beste låt: Cherry Hard Candy
9. Lily Allen: West End Girl
Beste låt: Tennis
10. Big Thief: Double Infinity
Beste låt: Incomprehensible
ELIN:
1. Lily Allen – West End Girl
Aldri så vondt at det ikke er godt for noe, og Allens skilsmisse har i det minste resultert i hennes kanskje beste album. Smakebit: Sleepwalking
2. Wet Leg – moisturizer
Det vanskelige andrealbumet høres ikke så vanskelig ut når man gønner på med mer gitarer, mer trynefaktor og mer kjærlighet. Smakebit: mangetout
3. Bruce Springsteen – Tracks ll: The Lost Albums
Bruce sine utgravninger i musikk-kjelleren er vel ikke teknisk sett nye, men det har vært nok et godt år å være Springsteenie. Smakebit: Another Thin Line
VILDE:
Pumpegris: Fritids
Favorittlåt: Dritten i midten
Ungsauene i Pumpegris leverer folk-rock-funk-pop som svinger. Rølpete tekster og fengende riff.
Jenny Hval: Iris Silver Mist
Favorittlåt: The Artist Is Absent
Leken, dronete elektro-pop til å drømme seg bort i.
Valkyrien Allstars: venter på noen som venter på noen
Favorittlåt: Slemt Eller Frekt
Atten år etter at de slapp debutplata finner Valkyrien fortsatt den perfekte balansen mellom sårt og røft og morsomt og trist.
STAALE:
1: Suede: Antidepressants
(Beste låt: Disintegrate)
Suede sparker i fra som aldri før, og evner så til de grader å glede et gammelt postpunk-hjerte. Jeg har faktisk aldri før vært så begeistret for Suede som i år. Dette er en aldeles strålende nyveiv-plate!
2: Sharon Van Etten & The Attachment Theory
(Beste låt: Live Forever)
En knakende god, velprodusert utgivelse med fantastisk gode låter. Dette er musikk som gir meg PJ Harvey-vibber. Platen blir bare bedre og bedre for hver snurr den får.
3: Pulp: More
(Beste låt: Spike Island)
24 år etter forrige plate er Pulp tilbake og leverer spretten, alternativ Jarvis Cocker-pop, av beste Pulp-kvalitet. En glimrende comeback-plate!
HENRIETTE:
Album:
Lily Allen – West End Girl
Sabrina Carpenter – Man’s Best Friend
Adéla – The Provocateur
Audrey Hobert – Who’s the Clown
Addison Rae – Addison
BBNO$ – BBNO$
Laufey – A Matter of Time
Wicked Movie Cast – Wicked: For Good
Zara Larsson – Midnight Sun
Chase Icon – Icon Baby
Singler:
Supermarket – Say Now
Gnarly – Katseye
The Giver – Chappel Roan
Abracadabra – Lady Gaga
What was that – Lorde
Think about it – Bratz
Sports car – Tate McRae
Mr. Fantasy – Mr. Fantasy
House featuring John Cale – Charli XCX, John Cale
Kiss – Demi Lovato
ØYSTEIN:
1. Patterson Hood – Exploding Trees & Airplane Screams (The Van Pelt Parties)
Sørstatsrockeren fra Drive By Truckers har forsøkt seg solo et par ganger tidligere, men det er først med årets oppvekstalbum han får det ordentlig til. Exploding Trees & Airplane Screams er veldig variert musikalsk, og det er egentlig bare The Van Pelt Parties med bidrag fra Wednesday som er i samme gate som DBT.
2. Brown Horse – All the Right Weaknesses (All the Right Weaknesses)
Fjorårsdebuten til britiske Brown Horse var veldig bra, og også årets album tåler å høres hele veien gjennom. Mer indie rock enn country denne gangen, og inspirasjonen fra Jason Molina er nå lett å høre.
3. David Lowery – Fathers, Sons and Brothers (Leaving Key Member Clause)
David Lowery fra Camper van Beethoven og Cracker nøyer seg ikke med oppveksten, dette er en hel selvbiografi. 27 låter er i overkant, men det finnes ett veldig godt americana-album inni her.
4. Matt Berninger – Get Sunk (Little by Little)
5. Crag Finn – Always Been (The Man I’ve Always Been)
6. Lord Huron – The Cosmic Selector Vol. 1 (Who Laughs Last)
7. Sunny War – Armageddon in a Summer Dress (Walking Contradiction)
8. Case Oats – Last Missouri Exit (Bitter Root Lake)
9. James McMurtry – The Black Dog and the Wandering Boy (Laredo – Small Dark Something)
10. S.G. Goodman – Planting by the Signs (Heaven Song)
ERIK:
Bladee & Yung Lean – Evil World (EP)
Få (om noen) lager mørk, tåkete og catchy pop/rap for urbane og fremmedgjorte internettkids som denne duoen. Tre helstøpte låter som gjerne skulle vært et helt album.
Bill Callahan – The Man I’m Supposed To Be (singel)
Første singel fra nytt album som kommer i februar. Hvis denne låta er representativ for nivået på resten av plata ligger det an til å bli litt av en skive!
Honningbarna – Alt går over, noe varer (låt)
Første sporet på deres nyeste album Soft Spot. En selvbiografisk(?) mikroroman på 3.5 minutt forsterket med stemningsfull bakgrunnsmusikk.
Daily Toll – Fleeting (singel)
Perfekt balansert desperasjon og skrangel. Lo-fi rock fra Sydney.
Jonas Alaska – Kjøre Hjem (singel)
Endelig! Omsider. Jonas Alaska på norsk. Og for en tekst! «Jeg vil hjem, kjøre hjem. Finne Gud uten Bibelen, jeg vil elske og gi meg hen. Bare le mens jeg river den, arbeidskontrakten her i to»
