Slektsromanen «Vi er brødrene Eikemo»: 50-tallsenergi i Odda

Marit Eikemo skriver selvbiografisk om sin egen familiehistorie og sin egen oppvekst i industribygda Odda i Hardanger, fra 50- tallet til i dag.

Marits farfar var den ressurssterke og handlekraftige snekkeren Lars Eikemo med lederstilling ved smelteverket i Odda. Han og to kolleger skadet seg i en dramatisk fallulykke. De to andre overlevde, men Lars mistet dessverre livet. Da fikk den eldste sønnen hans Per ansvaret som familiens overhode for sine fire ukonfirmerte brødre. Som 14- åring begynte han å arbeide på fabrikken Norzink i Odda som visergutt, og etter hvert steg han i gradene og fikk kontorjobb. Han forsørget familien økonomisk, og ble en slags farsfigur for sine «villstyrige» brødre. Dette ansvaret preget ham resten av livet på godt og vondt. Han er også far til forfatteren Marit.

Hver av brødrene har fått sitt eget kapittel. De kom fra en bakgrunn med fattigdom og hardt arbeid, og utviklet en enorm virketrang. De bygde bokstavelig talt landet i fellesskap: Hus, hytter, båter, biler og buer på vidda. Martin bygget sin egen bil, og også sin egen båt uten tegninger. To av dem var spesialister på teknikk og mekanikk. De startet et idrettslag og løp internasjonale maraton blant mye annet. Gjennom lidenskap, lek og hardt arbeid gikk de fullt og helt inn i alt de foretok seg. De surfet på «50- tallsenergien»:, de trodde på fremskrittet og at alt skulle bli bedre. Romanen beskriver hvordan det var kortere vei fra ide til gjennomføring på denne tiden, for disse tildels eksentriske og iderike brødrene. Vi får beskrevet hvilke strategier de bruker for å overleve tapet av faren, gjennom samhold og fellesskap, kraft og energi, som forfatteren sier.

Dette er også historien om en generasjonsbolig, som er huset forfatteren Marit Eikemo vokste opp i. Da Lars Eikemo bygget huset i 1935, fikk de lån for å bygge hus av en viss størrelse. Boligen hadde tre etasjer og fire hybelleiligheter, og rommet flere generasjoner, og et mylder av slektninger og venner. I dag er det bare Per Eikemo som er igjen, og han hadde kanskje ikke sett for seg å sitte alene igjen i huset som engang rommet så mange mennesker.

Boka er medrivende og rørende med sin lavmælte, satiriske og slagferdige humor. Forfatteren forteller mange ville historier om onklene sine, og om andre familiemedlemmer. Hun beskriver en frihetsfølelse og en lengsel om en tid som er forbi. Jeg anbefaler boka på det sterkeste, les og le en «ekte femtitallslatter», hvor du ler av «systemet, besserwissere og politi på pur trass og frihetsfølelse»!