Håp for idiotien?

“Den dumme er tankeløs, idioten tenker feil og den dumme idioten omfavner sine tankefeil tankeløst.” Slik lyder Svendsens definisjoner. Lars Fredrik H. Svendsen er professor ved Universitetet i Oslo. Etter 30 år i filosofien – og mye observasjon av menneskers kommunikasjonsform i sosiale medier – innså han at det var på tide å utarbeide en dumhetens filosofi. Begrepene om dumhet, idioti og dum idioti knytter han til vår evne til å tenke. Eller snarere, vår manglende bruk av denne evnen.

Dette essayet er ikke en nådeløs dom over en stakkar gruppe. Svendsen hevder tvert imot at dumhet og idioti er noe enhver av oss lider av, filosofene også. Vi er altså i godt selskap. Det er kanskje likevel en hard beskjed å svelge, spesielt for de som hører hjemme i den tredje kategorien, de «dumme idiotene». Men de er, ifølge Svendsen, ikke lydhør overfor andres meninger og ideer uansett. Mange lesere vil sikkert – i selvrettferdighetens navn – identifisere seg med den andre kategorien, «idioten». Idioten er tross alt en reflekterende og selvbevisst tenker. Den mest nådige av de tre beskrivelsene. Men fallgruven er at idioten kun tenker i sitt eget lille vakuum, som nesten utelukkende betyr at tenkningen blir dårlig. Svendsen minner om at vår tids utfordring ikke består av tilgangen på informasjon, men snarere det å tolke mengdene med informasjon. Til dette behøver vi andre, for alene ender vi ofte opp med å gå oss bort. Han oppfordrer til å tenke selvstendig, men også å tenke i fellesskap. For, “ytringsfriheten er ikke der bare for at du skal ha muligheten til å utbasunere dine holdninger på alle og enhver, men for at du skal kunne bli motsagt, og selv kunne motsi.”

Med dette essayet ønsker Svendsen å tilby en guide til selvrefleksjon og bevisstgjøring. For, som han skriver, selv om det er umulig å finne veien helt ut av idiotien er det tross alt mulig å jobbe med seg selv. Kanskje burde vi holde hverandre mer ansvarlig for hvordan vi kommer frem til våre oppfatninger?

Underveis trekker Svendsen frem relevante sitater fra kjente filosofer, som Aristoteles, Kant, Descartes, Nietzsche, Heidegger, Umberto Ecco, Gilles Deluze m.m. Sannsynligheten er stor for at disse vil frembringe både smil og grynt i leseren. Det er tydelig at idioti bestandig har vært et relevant tema å filosofere over.

Boken er kortfattet, velskrevet og ikke minst, underholdende. Ydmykt, men bestemt rettes pekefingeren mot et tegn i tiden som mange nok drar kjensel på. Her har du en bok som gir litt innsikt og noe å tenke over, samt håp og solidarisk støtte for enhver som innser at en er både en dumming, en idiot, og kanskje tidvis også en dum idiot.