Asayo. Yasuko. Maysayo. Hanako. Matsuko. Shiki. Mitsuyo. Nobuye. Torah. Schiko…alle disse kvinnene forteller historien sin i Julie Otsukas «Buddha på loftet.» De unge og gamle kvinnene snakker i vi-form som et mektig kor.
Otsuka forteller historien om japanske kvinner som forlot sine hjem i 1920 for å gifte seg med japanske innvandrere i California. Full av håp om et bedre liv. Under kryssingen av havet klynger kvinnene seg til bilder som viser de fremtidige ektemennene. Men de fleste vil snart bli skuffet: På bryggen venter ikke den søte gutten fra bildet, men kanskje en gammel mann som lokket henne over havet med naboguttens ansikt, eller det venter en fattig farmarbeider istedenfor kjøpmannen han ga seg ut for. Men nå er det for sent for dem å snu. Nå skal de gjøre det de har blitt hentet for, å jobbe og å føde. Noen kvinner klarer det, men ikke alle. Otsuka forteller uten sentimentalitet om behandlingen av kvinnene som ble stemplet til fiender, da japanerne angrep Pearl Habour i 1941. Først ble mennene hentet og så ble også kvinnene og barna sendt til leirer.
Det blir mange historier, mange skjebner, som Julia Otsuka beretter om på en veldig levende, inntrengende og virkningsfull måte. En del kapitler virker som mantraer, korte rytmiske setninger som understreker kvinnenes slit. Det er en rystende og fengende fortelling jeg ikke kommer til å glemme.
