En bønn fra havet av Khaled Hosseini
“Jeg skulle ønske du husket Homs slik jeg gjør, Marwan.”
I En bønn fra havet minnes Marwans far sin hjemby. Han husker lukten av mat i gatene og på torget. Han husker lydene i naturen, vinden og solen. Han husker alle de forskjellige stedene der familien deler sine minner og sin historie.
Marwans far husker hjembyen slik den var før beleiringene startet. Han sørger over at det sønnen kommer til å huske er bombingen og begravelsene.
“Dette er tingene du vet om. Du vet at bombekrater kan gjøres om til en grop å bade i. Du har lært at mørkt blod varsler bedre nytt enn lyserødt.”
Teksten er kort, men full av følelser. Det er også illustrasjonene. De viser den maktesløsheten faren til Marwan føler. Det eneste han kan gjøre er å be, og ha tillit. Tillitt til at havet vet om den verdifulle lasten som det bærer på, mens de reiser mot det de håper er en lysere fremtid.
Elefanten i rommet av Kari Saanum
Noe er veldig feil hjemme hos Kaia. Pappa er helt stille, bortsett fra om kvelden, når han gråter. Mamma vil ikke snakke om det. Kaia lytter fra rommet sitt. De tror at hun ikke kan høre dem.
“Verken mamma eller mappa får besøk. Og Kaia vil ikke ha besøk hun heller. Ingen skal få vite hvordan det er hjemme hos Kaia og mamma og pappa. Men en dag ringer det på døra. Der står Isabelle.”
Isabelle er den eneste venninnen som Kaia har igjen. Hun bestemmer seg for å dele hemmelighetene med Isabelle, og når hun gjør det kjenner hun at det føles godt.
“Det er merkelig å snakke om det som er hemmelig. Det er skummelt. Det er som å kle av seg. Og vise seg fram uten klær.”
Elefanten i rommet skildrer en tenårings sårbarhet. Den handler om et hjem der foreldrene ikke tar de voksnes ansvar. Barnet forsøker å være den voksne. Det er en umulig oppgave å dekke over for de voksnes hemmeligheter. Det driver Kaia vekk fra dem. Hun rømmer hjemmefra, for hun vil klare seg selv. Hun vil vise de andre at hun ikke trenger noen, ikke mamma, ikke pappa, ingen venner. Men mest av alt vil hun ha et trykt sted å komme hjem til.
Mor betaler! av Vigdis Hjorth
“Når vi sitter slik i sengen og drikker kaffe og snakker, er det utenkelig a vi noen gang kan bli uvenner. Men slikt skjer. Slikt hender. Hvordan kan jeg forhindre det? Være passe god venninne. Ikke for tett, ikke for nær. Passe mye mamma. Ikke for nervøs, ikke fordomsfull, ikke krevende. Klok og sindig: det er oppskriften.”
Hun reiser til København for å besøke barna sine, som har blitt voksne. Her bodde hun også, den gangen da hun var tyve år. Men hun føler at de ikke er interessert i å høre om hennes liv. Barna har mye å prate om, de som har blitt så voksne. Men de hører ikke så godt etter når det er hun som prater.
“Så hyggelig vi har det i sola ved kanalen. Vi tar av oss skoene og spriker med tærne. Vi har ganske like tær. Og det er jo ikke så rart. Selv om Jespers er dobbelt så store. Lines er også større enn mine. Jeg har de minste. Jeg har det minste av alt. De har vokst aldeles fra meg. Men jeg har lommeboken, enn så lenge.”
Vigdis Hjorth viser hvordan det er å kjenne på følelser som står i kontrast til hverandre. På den ene siden er hun stolt over barna sine. Hun er glad for at de klarer seg så godt selv. Men hun føler seg også utenfor og ensom. En bok om relasjoner og om det å elske, selv om det gjør vondt.
