En uvanlig velskrevet roman om fortielsens ødeleggende karakter. Det dreier seg om Simon og Eva, et aldrende ektepar, med et forhenværende yrkesliv som lege og lektor. Samlivet er blitt taust, mye på grunn av Simons begynnende demens, men er det hele sannheten? Fortellerstemmen er lagt til Eva og handlingen veksler mellom nåtid og fortid. Det er hennes tanker og refleksjoner om hendelser som har vært skjelsettende og til dels traumatiske i ektefellenes liv. Ekteparet har valgt å tie om dette, først og fremst til døtrene, men også til Marija som kommer inn i deres liv. Hun tar seg av alt det praktiske og blir etterhvert mer som en husvenn. På et tidspunkt lar de henne gå ut fra grunner de ikke kan fortelle døtrene uten å avsløre fortidens hemmeligheter. Ønsket om å fortelle sannheten har nok vært der, men årene går og det blir tilsynelatende umulig. Eva har en tydelig bestemmende rolle, noe som nok har vært dominerende i parets samliv. Kjærligheten mellom Simon og Eva opplever vi har vært sterk og fysisk. I nåtid er fraværet av samtalene og kjærlighetslivet veldig godt skildret, alderdommen skaper savn. Som leser griper romanen fatt i deg. Den berører og engasjerer. Det var oppsummeringen i lesesirkelen.
