Norskundervisningen setter dype spor. Som bibliotekarer møter vi jevnlig på godt voksne mennesker som er veldig interesserte i å lese en bok vi forteller om – helt til vi sier, «den er på nynorsk, da». Da faller ansikter sammen i skeptiske grimaser, alt fra vage unnskyldninger om at det er så vanskelig å lese til bastante uttalelser om at det er uaktuelt blir ytret, og vi forstår at slaget er tapt. Men jeg vil allikevel slå et slag for Kom ikkje inn i mitt hus, som virkelig er en rasende morsom bok, selv for de av oss som fremdeles synes argumentene for obligatorisk sidemål er like håpløse nå som da vi var 16. Kanskje spesielt for oss.
Denne boka er andre del av Koleruds Vassbygdi-trilogi (man trenger ikke lese bøkene i rekkefølge, og denne boka er etter min mening sterkere enn første del Når ein først skal skyte nokon). Vassbygdi er som Asterix’ landsby de siste som holder stand mot overmakta – i deres tilfelle mot bokmålet og engelsken. En av språkstridens mest pliktoppfyllende soldater er Bendik Uføre, som ikke bare hever trygd for å ha tid til å kjempe nynorskens kamp ved å fylle ut offentlige skjema i nabokommunene (slik at etterspørselen etter dokumentasjon på sidemål skal vedlikeholdes) og bestøve skjema på bokmål (slik at de ser ubrukte ut), men som setter seg fore å gi alle norske barn dilla på nynorske diktere i stedet for Pokemon. Men snart møter Bendik rett og slett sin nemesis – en bokmålsmann med like mye fritid og lidenskap for saken som han selv.
Boka er kort og lettlest, men først og fremst utrolig morsom. Det eneste som er litt vrient er når man uunngåelig vil lese noen av de beste replikkene høyt for den som måtte være i nærheten, og man må gjøre det på nynorsk.
LÅN BOKA FRA BÆRUM BIBLIOTEK! (også tilgjengelig som e-bok!)
