I 1972 ble to sekunder lagt til tiden fordi det var skuddår og jorden var ute av takt med tidens bevegelser, forteller Rachel Joyce i prologen til sin nye roman. «De ekstra sekundene gjorde Byron Hemmings vettskremt. Han var en elleveåring med svært god fantasi. Han lå våken og så for seg hvordan det skjedde, og hjertet bakset som en fugl i brystet hans. Han holdt øye med klokkene, prøvde å ta dem på fersk gjerning idet det skjedde.» Allerede her i prologen griper denne romanen tak i deg. Den vekker en uro også i leseren, og skaper en ømhet for denne vitebegjærlige og årvåkne gutten. Og for hans kamerat James. De to guttene deler alt og er umettelig nysgjerrige i sin appetitt på fakta.
Øyeblikket da Byron opplever at de to ekstra sekundene slår til blir et skjebneøyeblikk av stor konsekvens for ham selv, hans vakre perfekte mor, Diana, og for hans lille søster.
Romanen har også et nåtidsplan der vi møter den unge mannen Jim. Han bor alene i en campingvogn og arbeider som renholder på en kafé. Han er psykisk ødelagt og har flere år på institusjon bak seg. Et nytt liv ligger nå foran ham der han skal prøve å bygge selvstendighet gjennom enkle arbeidsoppgaver og samvær med kolleger. Noe som bringer utfordringer, men også mulighet for menneskelig varme inn i hans ensomme liv.
Skildringen av de forskjellige personene i romanen og deres skjebne er glitrende og medrivende. Tragiske ting skjer og man får som leser hjerte for at deres historie må få en god utgang. Skjøre strenger veves sammen til et smell av en avslutning. Som kanskje kom litt fort, tenker jeg. For i denne boken ville jeg som innvidd leser gjerne vært lenger. Her kunne det godt legges til tid! Ikke bare et par sekunder, men timer….
Forfatterens første bok Harold Frys utrolige pilegrimsferd anbefales også. En lun og underfundig bok!
Anbefalt av Hilde
