Plasseringen av breddegraden har alltid vært en politisk avgjørelse. Opp gjennom tidene har nullmeridianen ligget gjennom Kanariøyene, Kapp Verde-øyene, Roma, Pisa, Paris, Jerusalem, Philadelphia og St. Petersburg. I de siste hundreårene har den nå ligget i London.
Men før lengdegraden ble bestemt, døde flere tusener hvert år på havet på grunn av feilnavigering. Kong Charles II av England eide i 1714 verdens største handelsflåte. På grunn av de katastrofale tapene som skyldtes feilnavigering, bestemte Parlamentet i London at det skulle utloves dusør til den eller de som greide å finne en måte å måle lengdegraden til sjøs.
Mange forslag og forsøk ble utført, fra de virkelig rare, som å ta ombord en hund som var årelatt før ombordstigning, for så å dyppe en klut som var dynket med hundens blod, i en kjemisk oppløsning hjemme i England, og så skulle hunden ule når den passerte lengdegraden.
Så kommer den uskolerte John Harrison på banen med sin geniale oppfinnelse, kronometeret. Dessverre var ikke Harrison flink til å snakke for seg, han hadde tross alt ingen formell utdannelse, og var heller ikke spesielt velartikulert, noe som gjorde at han ble møtt med sterk mistro. Det var vanskelig å tro at en slik mann kunne finne opp noe så genialt. Motstanden ble så stor at til og med veletablerte astronomer prøvde å sabotere kronometeret hans.
Dava Sobels «Lengdegrad…», er en spennende, medrivende og engasjerende liten bok og anbefales til lesere som liker sanne og historiske bøker. Forfatteren har tidligere skrevet vitenskapelige artikler i The New York Times.
Boken er og filmatisert, og filmen er mulig å låne fra biblioteket.
Anbefalt av Oddbjørg.
