Tenk deg at du kommer inn i skolebussen første dagen på ny skole. Alle ser rart på deg, og setene som var ledige blir plutselig fylt opp med føtter og sekker og folk som flytter seg ytterst, for å slippe å sitte ved siden av deg. Gøy, ikke sant? Velkommen til Eleanors liv. Eller kanskje du er den ene på bussen som, uten at du helt skjønner hva som skjer med deg, ber henne om å sette seg ned ved siden av deg fordi du ikke orker tanken på at hun skal begynne å gråte foran alle. Sånn som Park. Dette avgjørende øyeblikket er starten på skoleåret i 1986 som forandrer alt for dem begge.
Selv om hovedpersonene er unge og boken er gitt ut som ungdomsbok, passer den også i høyeste grad for alle som husker eller ønsker å huske hvordan det var å være ung. Musikkreferansene, kassettene og samtalene over hustelefonen er et lett nostalgisk nikk til hvordan det var å være 16 år og forelsket for dem som var unge på 80-tallet. Allikevel er karakterene, miljøene og følelsene Rainbow Rowell formidler tidløse, så den er like aktuell for en som er 16 år og forelsket i dag.
Høydepunktet i denne romanen er troverdigheten til karakterene, og samspillet mellom dem. Som leser får man medfølelse med Eleanor og den problematiske familiesituasjonen hennes, og man blir frustrert over forholdet mellom henne og Park. Språket er godt, og Rowell skriver nydelig om kjærlighet, det å føle seg annerledes, og det å være ung. Kapitlene veksler mellom hovedpersonenes synsvinkel, noe som gir et tydelig og tidvis morsomt bilde på hvor forskjellig gutter og jenter oppfatter samme situasjon. Denne boken frembrakte både latter, tårer og frustrerte utrop hos undertegnede, og den anbefales på det aller sterkeste!
Anbefalt av Helena
