It’s the most wonderful time of the year…Halloween! Tiden for skumle bøker og filmer, og musikk. Filmmusikken er jo halve opplevelsen når du ser en skrekkfilm … tenk stryker-stabsene i dusjscenen fra Psycho (1960) f.eks. Eller den underliggende gufne følelsen av et mørkt, dronende lydteppe når hovedpersonen i en film undersøker den skumle kjelleren/loftet osv. Ofte er filmmusikk noe begrenset til å utspille nettopp slike roller, som «hopp og skvett-lyder» eller «nifs lydinstallasjon». Andre ganger fungerer musikken så bra som musikk i seg selv og at den kan nytes som ren godlyd. Jeg vil nå gi deg noen av mine favoritter innenfor skrekkfilmmusikk. Nederst i innlegget finner du en spesialkomponert spilleliste med utdrag fra alle favorittene.
En skummel herremann
På 1960-tallet var det fortsatt klassisk orkestermusikk som regjerte. Store og kostbare produksjoner med klassisk skolerte komponister.
Er det en herremann man må trekke frem når man snakker om skrekkfilmmusikk og filmmusikk fra denne perioden, så er det Bernard Herrmann. Komponisten fra New York var fast inventar på flere av de mest kjente Alfred Hitchcock klassikerne, og var brumlebassens klart foretrukne komponist. Nevnte Psycho (1960), og Vertigo (1958) er noen av høydepunktene fra Herrmann og Hitchcocks samarbeid. Herrmann var en mester i å fange essensen i historien og uttrykke den gjennom musikken. Du kan nesten føle, se og lukte musikken. Angst, galskap og vrede har sjelden latt seg uttrykke så godt som i Herrmanns musikk. Det oser også herlig noir av det hele. Et annet høydepunkt er musikken hans til Cape Fear (1962) av J. Lee Thompson. Skinnsykt truende stemning i det verket.
Trykk her for å låne musikk av Bernard Herrmann
Progressive grøss
1970-tallet var den progressive rockens storhetstid, dette gjenspeilet seg også i filmmusikken fra tiåret. Jeg husker veldig godt at jeg og et par kompiser hadde fått tak i The Exorcist (1973) på VHS, da jeg var 11-12 år. Mamma hadde alltid snakket om at det var den skumleste filmen hun hadde sett. Nå satt vi med den i hendene og skulle se den på gutterommet … den skuffet ikke. Jeg ble omtrent «besatt» av filmen og var utrolig fasinert av den og jævlig redd for den på samme tid. Så et par år senere hørte jeg plutselig den kjente pianomelodien fra TV-en i stua, der var den igjen…Exorcisten-musikken! Warner Brothers ga nemlig ut en directors cut utgave av filmen som ble vist på kino i år 2000. Jeg husker fortsatt at jeg ofte måtte skifte kanal da reklamen for den kom på TV-en. Med en gang jeg hørte Tubular Bells av Mike Oldfield, visste jeg at nå kom den reklamen. Exorcisten ble min inngang til Mike Oldfields musikk. Det tok nemlig noen år før jeg skjønte at musikken som hadde gitt meg frysninger, ikke hadde noe med satan og den katolske kirke å gjøre. Den var lånt fra Oldfields enormt imponerende album Tubular Bells (1973). Et episk mesterverk, komponert og fremført av Mike Oldfield. Han spiller nesten all musikken selv, noe sånt som 12-15 forskjellige instrumenter og han var kun 19 år da han spilte inn albumet. Tubular Bells er en fantastisk musikalsk reise gjennom verdensdeler, sinnsstemninger og uttrykk. Jeg klarer likevel ikke la være å tenke på father Merrin, Regan MacNeil og demonen Pazazu hver gang jeg hører den pianointroen.
Trykk her for å låne musikken fra The Exorcist:
Trykk her for å låne musikk av Mike Odlfield:
På samme tid i solfylte Italia bar samarbeidet mellom skrekkmesteren Dario Argento og progrockerne i bandet Goblin frukter. Min favoritt Argentofilm er Suspiria (1977), og soundtracket til filmen av nevnte Goblin er akkurat så syrete, funky og morbid som det bør være. Goblin og Argento startet samarbeidet på filmen Profodo Rosso (1973) etter at Argento hadde fått nei fra Pink Floyd. Vel, det er mye Pink Floyd i Goblin, samt noe…eh..helt annet, som kler disse filmene som hånd i hanske. Sjekk ut live-klippet under her så vil du høre et parti som minner mistenkelig mye om One of These Days av Pink Floyd, bare mye galere og mer italiensk, hehe. Goblin turnerer fortsatt og vi har deres musikk her på biblioteket, så sjekk dem ut, hvis du liker trippy progrock.
Trykk her for å låne musikk av Goblin:
Synthologikirken
På 1980-tallet hadde synthesizerne tatt over og dominerte lydbildet. En som virkelig omfavnet synthens muligheter som filmmusikkverktøy var John Carpenter. John Carpenter er en multikunstner av de sjeldne. Han skrev ofte manus, regisserte og komponerte filmmusikk til filmene sine. Carpenter likte selvfølgelig å ha full kontroll på verket, men så også at det var penger å spare på å gjøre alt selv. Den første store suksessen fikk han med skrekkfilmklassikeren Halloween (1978). Carpenter brukte tre dager på å spille inn all filmmusikken. Den ble først utgitt på vinyl i 1983. Det ikoniske temaet til Halloween er basert rundt et pianoriff i 10/8 takt, som ikke er veldig ulikt nettopp introen til Mike Oldfields Tubular Bells, aner vi en liten homage?
Etter suksessen med Halloween gjentok Carpenter suksessformelen «gjør-det-selv» på skrekkfilmer som The Thing, The Fog, Christine og Prince of Darkness. Jeg vil anbefale deg å sjekke ut samlingen Anthology: Movie Themes 1974-1998. Her finner du et stort utvalg godbiter fra John Carpenters imponerende karriere. Det er lett å høre hvor TV-serien Stranger Things (2016) har hentet inspirasjonen fra.
Trykk her for å låne musikk av John Carpenter:
Til slutt vil jeg trekke frem en filmkomponist fra nyere tid. Islendingen Jóhann Jóhannsson var et av de store navnene innen filmmusikk og han rakk å lage musikk til flere storfilmer, før hans tragiske bortgang i 2018. En av mine Jóhannsson favoritter er musikken til den polariserende filmen Mandy (2018). Mandy er en elsk/hat film av Panos Cosmatos med Nicholas Cage i hovedrollen. Filmmusikken er heftig, modal og mørk. Det er ofte lite som minner konvensjonell orkestrering. Her er synther og lyder skrudd til kunstinstallasjonsmusikknivå. Setter du på denne plata høyt i stua vil naboene begynne å lure på hva slags folk som bor hos deg. Mandy Love Theme bryter fint opp midtveis, med et sjeldent innslag av melodi, for å gi et lite bidrag sentimentalitet og menneskelighet i en ellers bekmørk verden. Kuttene Mandy Love Theme og Children Of The New Dawn skiller seg ut med tydeligere orkestrering og vaporwave-estetikk. Dette er dystert og tungt, men også veldig vakkert.
Trykk her for å låne musikk av Jóhann Jóhannsson:
God musikalsk Halloween folkens!
