3 diktsamlinger med natur som tema, hvor naturen har en særskilt betydning for jeg-personen i boka.
«Ingensteds mitt seil» er den første oversatte diktsamlingen til norsk (2024) av svenske 80 år gamle Ingela Strandberg. Hun har utgitt en rekke diktsamlinger og noen romaner på svensk.
Forfatteren kommer fra en gård, og skriver om landskapet hun vokste opp i på den svenske vestkysten. Hun skriver om barndommen sin, og nærheten til foreldrene. I samlingen bruker hun flere bilder av dyr, og sier noe om at menneskenes liv er nært forbundet med dyrene og naturen. Teksten er varm, nær, rolig, vakker og sanselig, og er preget av et overskudd. Tittelen «Ingensteds mitt seil» henspiller på døden som hun reflekterer rundt på en aksepterende måte.
Karoline Brændjord debuterte med diktsamlingen «Jeg vil våkne til verden» i 2020.
Jeg personen i boka har mistet moren i selvmord, eller moren er en «selvmorderske» som det står. Hun beskriver en kjærlig mor som var tilstede i oppveksten, og som plutselig forsvant. Så hun må forsone seg med tapet samtidig som hun vokser opp. Videre i boka nærmer hun seg også naturen gjennom sanselige naturopplevelser for å bearbeide tapet, og ønsker å åpne seg for verden og den mer konkrete virkeligheten.
Gaute Heivoll har utgitt en rekke romaner men også noen diktsamlinger. «Så nær det synlige krever» ble utgitt i 2023.
Forfatteren tar utgangspunkt i hjembygda, barndom, tilhørighet og den trygge skogen. Han bruker bilder som fugler, trær, hjemsted, kirken, historien, havet og svalene som lokker på ham. Andre tema som belyses i samlingen er forkledning, sannferdighet, skyld og skam.
«Han ville være i tryggheten og tilhørigheten, men da han sang kom havet» s. 36.
Han henvender seg til leseren eller er det en nær person, noe som holder deg som leser i usikkerhet. Han skriver om det som er i emning eller aldri blir noe av, det uformulerte. En skapelse eller tilblivelse hvor det ikke lenger er en grense mellom hånda og skogen.
