Det er smått utrolig. Nå som sommeren går mot slutten i 2021, er det faktisk 30 år siden Nirvanas «Nevermind» og musikkåret 1991. Skremmende, men også litt imponerende. For så mye av musikken fra dette året står fortsatt kallstøtt på sine hullete bukseben. 1991 var året som røsket tak i all pomp og prakt fra 80-tallet og kastet det på sjøen. Nå skulle det være ærlig, rufsete og nært. Stormannsgalskap og optimisme, ble erstattet av introversjon og svartsinn. Puddelrockens macho gutta-party-stemning ble fort passé. I 1991 ble feminisme, samfunnskritikk og psykisk helse en stor del av populærmusikkens tekstunivers.

Ok, alt dette var ikke nytt. Mye av dette utrykket lånte grådig av band fra new wave, punk og alternativ rock, som The Smiths, R.E.M. og Hüsker Dü. Det nye var at i 1991 sto ikke lenger de alternative rockebanda på sidelinjen, de var plassert i midten på scenen. De dominerte MTV, vant Grammypriser og prydet gutter og jenters soveromsvegger og skoledagbøker.

Jeg skal i denne bloggposten forsøke å koke meg ned til 10 av mine favoritter fra dette herlige musikkåret. Hvis du ønsker å høre på musikken jeg forteller om, kan du sjekke ut spillelisten «1991» på Spotify, eller du kan låne CD-ene på biblioteket.

Nevermind – Nirvana

Tenker det er like greit å få denne ut av veien med en gang. Det er liksom ikke mulig å snakke om 1991 og puddelrockens fall uten å nevne Nevermind. Da Nirvana slapp sitt andre album, Nevermind 24. september 1991, forsto plateselskapene umiddelbart at dette var «the new sound of rock’n’roll». Det ikoniske riffet til «Smells like teen spirit» åpner dette knallsterke albumet, som inneholder klassikere som «In Bloom», «Come as you are», «Breed», «Lithium», ok, jeg skjønner at jeg egentlig kan ramse opp hele albumet, så jeg stopper der. Plata er produsert av Butch Vig, også kjent som trommis og kreativ kraft i bandet Garbage. Butch Vig ga Nirvana et enormt sound på Nevermind, ved hjelp av såkalt dobbeltacking. Å spille inn samme vokal eller gitarriff flere ganger og legge det oppå hverandre. Selv om dette var standard innspillingsteknikk i 1991, mente Kurt Cobain at dette var juks og ikke «ekte nok». Butch Vig måtte derfor gjentatte ganger minne Kurt på at John Lennon ofte doblet sin vokal på platene til The Beatles. På gitardelene lurte han noen ganger Kurt til å tro at han hadde spilt feil, så de måtte spille inn delene på nytt. Slik ble gitar og vokal doblet på Nevermind og den massive lydveggen av teenage angst var et faktum.Trykk her for å låne!

 

Metallica – Metallica (The Black Album)

Et annet band som gikk fra undergrunn til posterboys i 1991 var Metallica. Trash-metalbandet fra San Fransisco hadde i mange år hatt en trofast headbangende fanskare og var å regne som en av de «fire store» sammen med Anthrax, Slayer og Megadeth. Bandet byttet ut sin faste produsent Flemming Rasmussen, en dansk ekte rocker og trommelydentusiast, med den kommersielt suksessfulle puddelrockeren Bob Rock. Plutselig var det både koring og strykere å finne i Metallicas produksjon. Tempoet var skrudd betraktelig ned og The Black Album hadde en fottrampende groove , nærmere beslektet hardrock enn trash metal. Et annet element hadde gjort comeback på albumet, bassen. Da Metallicas originale bassist Cliff Burton omkom i en tragisk bilulykke på turne i Sverige i 86, ble han erstattet av Jason Newstedt. Jason ble dessverre hakkekyllingen i et band preget av sorg. På albumet «And Justice For All (1988)» var bassen skrudd så langt ned i miksen at den rett og slett ikke kan høres. Da «The Black Album» traff MTV med monsterhitene «Enter Sandman» og «Nothing Else Matters» ble Metallica fort verdens største metalband, en tittel de fortsatt holder. Jeg husker at jeg lånte denne plata av en eldre kompis i nabolaget. Det var nesten skummelt hvor tøft og tungt den låt. Han fikk den aldri igjen…sorry. Trykk her for å låne!

 

Blood Sugar Sex Magik – Red Hot Chili Peppers

Hvis metal med koring og strykere fungerer, hva med hardrock, funk og rap? Joda, i 1991 er alt lov. Partybandet Red Hot Chili Peppers hadde spilt på mellomstore scener på turne i USA siden oppstarten i 1983. De hadde opptrådt på TV, spilt inn plate med funklegenden George Clinton og stått på scenen med kun sokker på penis som kostyme. Mainstreamsuksess hadde de dog ikke sett mye til. Før 1991 var en 52 plass på albumlistene med «Mother’s Milk (1989)», det nærmeste de hadde kommet. Originalmedlem og gitarist Hillel Slovak døde av en overdose i 1988, og bandet var på jakt etter en erstatter. De ansatte en fan av bandet. 21 år gamle John Frusciante, som visstnok måtte kle seg naken under audition for å vise bandet at han hadde det som trengtes. Frusciante hadde med seg en fantastisk teft for melodi, harmoniforståelse og en nydelig korstemme. I tillegg var en formidabel gitarist, hør på følelsen i soloen på «I Could Have Lied». Dette resulterte i klassikere som «Under The Bridge», «Give It Away», «Breaking The Girl» og tittelsporet «Blood Sugar Sex Magik». Albumet ble produsert av smått legendariske Rick Rubin. Han og bandet flyttet inn i den gamle villaen «The Mansion» i California og spilte inn albumet der over en tre måneders periode. «The Mansion» hadde tidligere vært hjemmet til både Errol Flynn og Harry Houdini. «Blood Sugar Sex Magik» traff butikkhyllene samme dag som Nirvanas «Nevermind». Trykk her for å låne!

Badmotorfinger – Soundgarden

Vanskelig å snakke om alternativ rock og grunge uten å ta med denne plata av Seattlebandet Soundgarden. I likhet med Red Hot Chili Peppers hadde Soundgarden mange år på baken da de endelig eksploderte i 1991. Bandet kunne skilte med en fantastisk vokalist i Chris Cornell, som også var en fremragende låtskriver. De var også litt av et flinkisband å regne i grungesammenheng. Soundgarden brukte skeive taktarter, forskjellige gitarstemminger og intrikate arrangementer, hele tiden med tyngden til Sabbath og intensiteten til punken. «Rusty Cage», «Jesus Christ Pose» og «Outshined» er noen av høydepunktene fra «Badmotorfinger».

Ten – Pearl Jam

Herregud for noen plater som kom dette året! Denne hørte jeg i hjel i sin tid. Frontmann Eddie Vedder var den kuleste typen jeg kunne tenke meg. Som en 90-tallets Jim Morrison. Det var noe med galskapen og intensiteten han hadde i både stemme og blikk som fanget meg. Han her mener alvor, liksom. Jeg prøvde å lære meg alle soloene til Mike McCready på gitar. Spilte til plata med forsterker på gutterommet. Søstera mi hata meg da. Pearl Jam og Nirvana fikk en slags Beatles vs Stones situasjon, da Kurt Cobain uttalte at han hatet bandet. Pearl Jam var mer polert enn Nirvana, ikke så heavy som Soundgarden, dette var nok noe av grunnen til at purister følte at de var sell outs. Dette inntrykket stemmer ikke. Pearl Jam ville ikke lage musikkvideoer etter «Ten» og de har siden engasjert seg i kampen mot ticketmaster og konsertprofittører. De lagde likevel en av de beste musikkvideoene fra 90-tallet til singelen «Jeremy» fra «Ten». Resten av plata er også musikalsk godteri. «Alive», «Black», «Even Flow», «Once», for et debutalbum! Trykk her for å låne!

Loveless – My Bloody Valentine

Å høre på «Only Shallow» fra «Loveless» er som å bli svøpt i det herligste 90-tallet hadde å by på. Dette er lyden! Kevin Shields lagde lydtepper med gitaren som ble en blueprint for shoegaze og mengder alternative band som lot seg inspirere. Jeg elsker også Bilinda Butchers svevende vokal, dynket i romklang. My Bloody Valentine pleide «å meditere» ved å skru forsterkerne så høyt på øving at de oppnådde transcendentale tilstander. Far out man! Trykk her for å låne!

Sailing the Seas of Cheese – Primus

Primus er kanskje det mest corny rockebandet fra 90-tallet. Du har kanskje hørt dem i introen til animasjonsserien South Park? I motsetning til tradisjonell rock, putter ikke Primus gitaren i fokus, men bassen. I enda større grad enn Red Hot Chili Peppers. Du kan beskrive Primus som at du tar funkbassinga til Flea (RHCP), blander den sammen med den atonale galskapen til Captain Beefheart og tilsetter rikelig mengder av progrocken til Rush. Intet mindre. Frontmann Les Claypool må være et romvesen. Han slapper de sykeste basslinjene, gjerne med tapping som Eddie Van Halen brukte, samtidig som han synger… jeg fatter ikke hvordan det er mulig. Trommeslager Herb er også eksepsjonelt dyktig og sammen lager de et maltraktert mekanisk groove som ikke ligner noe annet. Gitaristen Larry LaLonde flyter mest oppå toppen med fjollete melodilinjer og atonale lyder. Elsk det eller hat det, det er ikke noe annet band som låter som Primus. De er et av de bandene jeg tenker aldri ville fått sjansen i 2021, dessverre. «Sailing The Seas Of Cheese» er kanskje deres mest anerkjente album og inneholder «hitsa» «Jerry Was A Race Car Driver», «American Life» og «Tommy The Cat (med Tom Waits på gjestevokal)». Polariserende plate å snurre på fest, men en av mine favoritter fra 1991. Trykk her for å låne!

Spiderland – Slint

Dette er nok en snodig skive. Spiderland er de andre og siste albumet til det amerikanske alternative bandet Slint. Det fikk ikke særlig med kommersiell suksess, men har fått en kultstatus senere. Slint er på mange måter inspirasjonen til den underlige undersjangeren matterock, hvor utradisjonell sangstruktur og odde musikalske virkemidler står sentralt. Vokalist Brian McMahan bedriver noe som kan kalles diktproklamering over bandets atonale og skeive arrangement. Ikke helt ulikt Henry Rollins Band til sammenligning. Denne plata er litt som blåmuggost og oliven, ikke noe du umiddelbart digger, men den vokser på deg litt mer for hver lytt. Så bare sitter den.

Gish – Smashing Pumpkins

 

For en tøff plate! «Shiva» har noen av de feteste riffene fra dette året og gitarsoloen på «I Am One» sparker alvorlig rumpe. Det tok meg en stund før jeg lærte meg å like Billy Corgans litt gnålete vokalstil, når jeg var vant til det mektige brølet til Eddie Vedder. Nå er det noe av det jeg liker best med bandet. Billy Corgan ER på mange måter Smashing Pumpkins, det er også det man så til de grader føler når man hører på låtene deres. Corgan sier han fant frem til bandets sound ved å forsøke å fusjonere Led Zeppelins tyngde med The Cures sensualitet, ved hjelp av LSD. Man kan si at han lyktes med det.

Wretch – Kyuss

Ok, jeg skal ærlig innrømme at Wretch ikke er bandets beste plate. Det er faktisk Kyuss sitt klart svakeste album. Jeg ville likevel ha med denne på grunn av påvirkningen denne og de neste albumene fra Kyuss har hatt på hardrock og metalmusikken de siste 30 årene, og ikke minst påvirkningen de har hatt på meg selv. 16 år gamle Josh Homme og resten av gutta visste ikke hva de var i ferd med å starte, da de i 1991 stemte gitarene sine fire halvtoner ned til C og jammet løs i Palm Deserts forblåste ørken. Bandet skulle bli selve gudfedrene av sjangeren stonerrock eller desertrock som den også kalles. Man må selvfølgelig regne med innflytelsen fra proto-stonerband som Black Sabbath og Blue Cheer også, da alle subsjangere er grener på det enorme rockeslektstreet.  30 år senere er stonerrocken en av de mest vitale subsjangerene innenfor rock, med aktive band som Royal Blood, Mastodon, All Them Witches, Red Fang, Clutch, Fu Manchu og norske Thulsa Doom for å nevne noen av de mest kjente.

Sånn… det var mitt forsøk på å oppsummere musikkåret 1991. Det er mange andre fantastiske plater fra det som jeg anser som det beste året for musikk. Primal Screen, R.E.M., Hole, Pixies, Guns «n» Roses, Massive Attack, De La Soul, Dinosaur Jr. Det er så mange å ta av. Jeg kunne også tatt med Dirre Straits «On Everly Street», som jeg i motsetning til alle redoble Dirre Straits fans holder høyt. 1991 markerer på mange måter også overgangen fra analog tape til digitale innspillinger. De aller fleste om ikke alle platene på denne listen ble spilt inn på tape, og er kanskje noe av grunnen til at de låter så bra i dag, 30 år senere.

Translate »