Er det noe jeg blir svimmel av så er det å tenke på hvor lite som skal til for at en kropp blir endret for alltid. At blodet ligger og lurer rett under huden, at innvollene kan frigjøres fra en mage med bare et kutt, at ting kan klemmes og slås i stykker. Hvis man tenker seg nøye om, har nok mange av oss vært døden nær i alle fall én gang i løpet av livet. Den gangen du svømte lenger ut enn du skjønte og kjente at kreftene i armene og beina ebbet ut mens hodet forsvant lenger og lenger under vann. Den gangen du glemte å se deg for før du krysset veien på sykkel, og bilen som kom susende bråbremset bare centimeter fra foten din.
Den nord-irske forfatteren Maggie O’Farrell har gjort opp regnskap og kommet fram til at hun har hatt 17 nær døden-opplevelser. Og i boken Jeg er, jeg er, jeg er – ett hjerteslag fra døden forteller hun om disse 17 episodene. Den første fra da hun var 3 år gammel, og den siste fra nåtid. Hvert kapittel har navn etter den delen av fysikken hennes som kapittelet dreier seg rundt. F.eks. «Kranium» og «Lunger». Hvert kapittel har også et årstall for når episoden skjedde.
Allerede fra første kapittel, «Hals 1990», var jeg solgt. Som ung jente var O’Farrell ute og gikk tur i et øde område, da hun møtte på en mann som hun umiddelbart merket at det var noe rart med. Mannen fulgte etter henne og la kikkertremmen sin rundt halsen på henne, men heldigvis klarte O’Farrell å komme seg unna. Sikker på at mannen hadde til intensjon å drepe henne, meldte hun saken inn til politiet. Men i og med at mannen ikke rakk å skade henne før hun kom seg unna, ble hun ikke tatt på alvor. To uker senere fikk O’Farrell beskjed om at en jente på hennes egen alder var blitt funnet voldtatt, kvalt og begravet i en grunn grop ikke langt fra stien der hun selv hadde gått. Dette skjedde tre dager etter at O’Farrell møtte på samme mann. Grøss.
Alle de 17 episodene, hvor dramatiske de enn er, blir skildret nøkternt og likefremt av O’Farrell. Nå ligger jo de fleste av episodene et stykke tilbake i tid, men måten hun husker opplevelsene på er nok også farget av at hun ikke skjønte der og da hvor nært døden hun faktisk var. Aneli Dufva i Sveriges radio sa det godt: «Jeg kan godt forstå at denne boka er kåret til årets bok i ikke mindre enn seks engelskspråklige dagsaviser. Den handler om oss alle. Hvordan døden lever med oss, så nært, men at vi ikke alltid kan være like bevisste om det, for da ville vi ikke ha orket».
Denne boken sitter fortsatt fysisk i meg flere uker etter at jeg leste den ut.
