Jeg heter Lucy Barton av Elizabeth Strout
En ung kvinne, Lucy Barton ligger i en sykehusseng i New York. Der må hun bli i ni uker. Hun lengter etter livet sitt, barna og mannen. En dag kommer plutselig moren hennes på besøk. En mor hun ikke har snakket med på mange år. Lucy dras tilbake til barndommen og alt hun har fortrengt og forsøkt å glemme.
Hennes oppvekst var preget av fattigdom og omsorgssvikt. Familien bodde i en garasje i mange år, Lucy ble stengt inne i familiens truck hele dager. Det vanket slag uten forvarsel. Hun fikk ingen venner på skolen – barna sa at hun stinket. Hun var nesten alltid sulten.
Strout skriver at Lucy hadde «trang til å løpe bort til en fremmed» og si: «Du må hjelpe meg, være så snill å ta meg med bort herfra, det skjer noen fryktelige ting…»
Men Lucy klarer seg, takket være to vennlige sjeler på skolen og bøkene. Hun får stipend, begynner på college og har en drøm om å bli forfatter. Hun havner langt vekk fra sitt barndomshjem.
Til tross for alt dette elsker Lucy sin mor og blir glad når hun får sykebesøk av henne i flere dager. Hun vil så gjerne snakke ut. Dialogen dem imellom både er sår og ekte, men det er lettest å gå rundt grøten. Begge frykter sannheten.
Dette er en klok og vakker bok om å finne en slags avklaring i livet, om å klare å leve med seg selv, finne seg selv og få selvrespekt. Den handler om hva minnenes gjør med oss. Og ikke minst om klasseskiller.
Forfatteren veksler elegant mellom barndomsminner, nåtidsfortellinger og fremtiden. Fortellerstilen er lett og muntlig.
En stor leseropplevelse som anbefales på det varmeste!
Elizabeth Strout har også skrevet boken «Olive Kitteridge». En roman hun ble tildelt Pulitzerprisen for i 2009.
Bestill boken fra Bærum bibliotek
Boken finnes også som ebok og på engelsk
