«Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.»
Sitatet er en av de mange litterære godbitene fra romanen Unnskyld. Romanen som den unge forfatteren Ida Hegazi Høyer fikk EUs litteraturpris for i 2014. Hun har tidligere også fått Bjørnsonstipendiet for romanene Ut og Under verden. Årets roman, Fortellingen om øde, har også fått svært gode anmeldelser.
Romanen «Unnskyld» grep meg fra første side. Den er så sterk at jeg kjenner at jeg mangler ord for å beskrive den. Som om jeg er redd for å rote til din leseopplevelse. Kanskje du ville gå glipp av noe hvis jeg sa mer om den? Så dermed sier jeg ikke mer. Bare anbefaler deg å lese selv. Med dette sitatet fra boken:
«Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett.»
BESTILL BOKEN FRA BÆRUM BIBLIOTEK! [også tilgjengelig i eBokBib]
Anbefalt av Hilde
