Harehjerte av Ingrid Melfald Hafredal
Dette er forfatterens andre roman. Hafredal skriver sterkt om livet på en ungdomspsykiatrisk institusjon. Hun skildrer fire ulike personer med tunge lidelser så som spisevegring, selvskading og selvmordsforsøk. Gjennom et klart, direkte og detaljrikt språk får hun blottlagt livene til de innlagte og til dels deres pårørende. Det er lett å stille spørsmålet: Hvor skjørt kan livet være, hvor går grensen for å bli innlagt eller klare seg utenfor? Forfatteren har selv jobbet innenfor psykiatrien, derfor blir ungdommene og deres kamp troverdig. Hun har hatt en imponerende evne til å samle erfaring som grunnlag for boken. Hun sier selv at hun har valgt å skildre flere personer slik at hun bedre kan få fram mangfoldet av lidelser. Smerte, aggresjon, melankoli, håp, mismot, nærhet, vennskap og avvisning er følelser som gir ulike konsekvenser for hver enkelt.
For en gammel institusjons- og sosialarbeider som meg, gjør det sterkt inntrykk å lese Hafredals refleksjoner om hva en institusjon er. En egen verden i verden som lever sitt eget liv, rammen rundt mye sårbarhet, intensiteten i hverdagen og innsatsen får å hjelpe mennesker videre i livet. Skildringene av de ansatte er overbevisende. Vi følger dem på vakt, gjennom tøffe opplevelser og i privatlivet deres som til tider er utfordrende. Hva er det som motiverer personalet til å holde ut i en så emosjonelt krevende jobb? Ørjan, psykiater, sier et sted i romanen » Vi lever i et samfunn som fostrer opp barn til psykiske problemer.» Dette er tankevekkende med henblikk på at vi lever i et av verdens lykkeligste land.
Den medisinske betydningen av Harehjerte er atrieflimmer, men her får vi den folkelige betydningen: hamrende frykt og panikkangst. Det er mye frykt i romanen, men også mye klokskap som gjør romanen lesverdig!
Lån boken i Bærum bibliotek eller som E-bok
