«Prisoner» er Ryan Adams` 16. plateutgivelse siden år 2000.
Hans til tider hyperaktive låtskriveri har resultert i en voldsom tetthet mellom plateutgivelsene som gjør det vanskelig å bli sulten på ny musikk fra mannen. Når han på død og liv ser ut til å måtte utgi hvert minste lille «ploing» fra gitaren, så resulterer det også i kvalitetsmessig berg-og- dalbane på enkelte plater. Det det blir til tider litt ensformig. Aldri dirkete dårlig.Nå er det ikke sånn at alle platene for det meste består av halvgode, middelmådige låter. Det finnes juveler, og ganske mange av dem, på hver eneste utgivelse.
Ryan Adams har en unik evne til å snekre helstøpte rockelåter, til tider popete, tydelig inspirert av The Smiths og Morrissey, når han ikke bedriver country-/americana-tilnærming som på de foregående platene med backing-bandet The Cardinals. Solo-debuten kom med «Heartbreaker» i 2000 etter å ha tilbragt siste halvdel av 90-tallet i countryrockgruppa Whiskeytown. Han ble for alvor kjent i 2001 da han i forbindelse med utgivelsen av andrealbumet «Gold» spilte inn en video til låten «New York, New York», en hyllest til byen som han framførte med Manhattan skyline og Twin Towers i bakgrunnen. Filmingen ble gjort 7.september 2001. 4 dager før terrorangrepet.
I 2015 tok han en ny vri ved å droppe å utgi egenkomponert musikk og gikk i stedet inn for å gi ut et album med egne tolkninger av ungjenta Taylor Swifts album «1989». Denne platen fremsto som et friskt pust i Ryan Adams katalog der de strålende låtene ble respektfullt behandlet og transformert til personlige tolkninger som kledde materialet ekstremt godt. En personlig favoritt, må tilstås.
Årets album «Prisoner» følger opp «1989» i samme spor. Denne gang med egne låter igjen. Han har vært gjennom (enda) et samlivsbrudd siden sist. Ikke akkurat første gangen han lefler med misforståtthet og ulykkelig kjærlighet men denne gangen er platen et skikkelig break-up-album i samme gate som Bruce Springsteens «Tunnel Of Love». Her dyrkes tristessen for alt den er verdt.
Lydbildet er til tider episk, widescreen-rock. Ikke ulikt den fabelaktige gruppa War On Drugs. Albumet åpner knallsterkt med det som må være tidenes tøffeste og beste Ryan Adams-låt: «Do You Still Love Me». Tenk deg brusende bakgrunnsorgel, sylskarpe og hardtslående tøffe gitar-riff og en Ryan Adams som uler som en skadet ulv i måneskinn. Helt herlig når dette sammensuriumet fyller høytalerne på full guffe !
De andre låtene , det er 12 i alt, følger i samme sporet, men noen er mere neddempet og akustiske der han også sutrer om å føle seg sårbar og uelsket. Ikke akkurat noen gladlaks det her, nei ! Låtmaterialet når ikke alltid opp til førstelåtas monumentale kraft og styrke, men bevares. Her er nok å få under huden. Hos meg er det spesielt «Breakdown» og «Broken Anyway» (herlig miserable titler !) som fester seg umiddelbart. De øvrige kommer smygende etter.
Ryan Adams er forøvrig en av årets hovedattraksjoner på Øya-festivalen i august. Se og høre Ryan Adams «Do You Still Love Me» fremføres live bare må bli et av årets konserthøydepunkter for undertegnede.
I mellomtiden snurrer jeg «Prisoner», for tiden på repeat.
Jeg anbefaler selvsagt albumet til alle som har lyst til å høre en relevant rockeplate fra en relevant rocker. Slik skal det låte i 2017.
BESTILL CDEN I BÆRUM BIBLIOTEK
