Trekullproduksjon / kølabrenning

Fra Persbonn i Vestmarka. Bygging av trekullmile. 1983

Utvinning og bearbeiding av jern i Norge tok til de siste århundrene f. Kr. basert på myrmalm. Større kvanta jern ble først produsert da bergverksdrifta kom i gang fra 1500-tallet. I løpet av 1600-tallet ble det starta flere verk som fikk lang levetid.  Blant dem var Bærums Verk som ble starta i 1610, og jernverket på Dikemark som kom i gang 90 år seinere. Til jernframstillinga gikk det med store mengder trekøl som ble produsert i skauen i bygdene våre. Det ser vi fortsatt mange spor etter.

I verkenes masovner ble jernet smelta ut av malmen. For å få tilstrekkelig høy temperatur brant de trekøl i ovnene. Mye køl gikk også med til å varme opp jernet i stangjernshammerne. Verkenes utgifter til køl var opptil 3 ganger høyere enn utgiftene til malm. Derfor var trekølproduksjon en viktig næringsvei i Asker og Bærum fram til 1872 da masovnen på Bærums Verk ble stansa. Flere hundre mennesker var sysselsatt med hogst, kølabrenning og transport. Det kunne gå med ca. 40.000 m3 trevirke årlig til kølproduksjon da virksomheten var på sitt høyeste i siste del av 1700-tallet. Produksjonen foregikk på faste steder i skauen, kølabonner. Disse bonnene kan vi fortsatt se, og de er viktige kulturminner. Anslagsvis finnes det ca. 1500 kølabonner knytta til virksomheten ved Bærums Verk, Fossum og Dikemark.
De største kølabonnene har nok vært i bruk gjennom lange perioder, mens andre kan ha vært benytta bare noen få ganger. Alle kølabonner er heller ikke like lette å se, men de best bevarte viser seg som sirkelrunde flater, vanligvis 13-18 m i diameter og litt opphøyd i forhold til terrenget omkring. Jorda på bonnene er kølsvart, og du finner kølrester om du roter litt i jorda.

Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 34 (1994), s. 88-109:
Jan Martin Larsen. Kølabrenning : viktig næringsvei i 260 år. Les hele artikkelen

Se også «Martin Trulsrud. Trekullbrenning i gammel og ny tid»
Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 24 (1983), s. 6-19.

Hva er en kullmile, kølabonn og en milekoie

Kullmile

En kullmile er et anlegg for fremstilling av trekull. Hensikten med å omgjøre ved til trekull er at man fjerner det meste av vanninnholdet i veden for å oppnå høyere temperatur ved videre forbrenning. Les mer i Wikipedia.

Kølabonn

En kølabonn er rester etter en kullmile. Den er sirkelrund og vanligvis 13-18 meter i diameter.

Bonnene hadde navn etter:

  • Gårdene som brente der (Kveisebonn, Ringibonn)
  • En som hadde sitt virke der (Persbonn, Hansinebonn)
  • Stedet den lå på (Langmyrbonn)
  • Hendelser (Oppbrennerbonn)

Kølabonner fra før 1537 er automatisk fredet etter lov om kulturminner.

Milekoie

Kølbrenneren og medhjelperen hans bodde i en milekoie, en liten hytte ved mila, mens kølbrenningen sto på. Det ble mest brukt koier som så ut som omvendte kremmerhus med vegger av trestaur dekket med never og torv. De var ca. 3,5 m i diameter. Ildstedet ble bygd av stein og lagt i veggen. Ved 60 % av kølabonnene er fortsatt tuft etter milekoia synlig.
Fra Asker og Bærum-leksikon

 

Translate »