Høvik Verks historie

Høvik Verk. Svartodden med de gamle husene.

Grunnlaget for Høvik Verk finner vi over 100 år før verket ble grunnlagt. På 1700-tallet kom «trenden» at industri måtte til, og at vi vi norden skulle fremelske industriell aktivitet. Danmark- Norge skulle danne et slags fellesmarked, men forholdene i de to delene av riket var ulike.  Norges fortrinn var skogen. Det var om å gjøre å finne noe å bruke all veden til, men uten å utkonkurrere ded industrien som alt fantes.

I 1739 ble Det Norske Kompani stiftet, med bl.a. disse ord fra kong Christian Fredrik (tatt fra den danske utgaven av stiftelsesdokumentet):   «At vi allernaadigst ville tillade at Compagniet udi de længst bortliggende   Skove, hvor fra Tømmeret ellers på ingen Maade kand føres eller gjøres i Penge, en eller anden Glas Hytte maae lade oprette og derudi allehaande Sorter Glas lade fabriquere.» Alt lå altså til rette for glassproduksjon, og Nøstetangen var først ute.

Først i 1855 ble den første glasshytta bygd på Høvikstranden av engelskmannen Thomas Graham Smyth, og målet var flaskeproduksjon. Det gikk ikke så bra, blant annet skal flaskene ha vært så dårlige at ingen ville kjøpe dem. I 1859 ble det vekket liv i Høvikstranden igjen, med nedrivning av Smyths hytte og bygging av en ny, mer moderne glasshytte. Etter noen vanskelige år ble bedriften overtatt av Hadeland, Hurdal og Biri glassverker, som i 1898 ble overtatt av Christiania Glasmagasin. I 1874 begynte man å lage lampeglass og lampekupler, og et par år etter ble en lampe- og metallvarefabrikk etablert.

Fra Bærum – en bygd historie : Høvik verk av Th. Jøssing Bind 2

«Høvik verk, eller som det populært kaldes i omegnen, «Glas-verket», daterer sig fra 1855, da en engelskmand Thomas Graham Smyth kjøpte Høvikstranden av advokat Mathias Rye for 4150 spd. og lot bygge en glashytte for tilvirkning av buteljer. Hytten hadde 8 smeltepotter og var vistnok beregnet paa 16 mand. Pipen var usedvanlig stor, ca. 35 m. høi og meget vid. Den tråk, saa man maatte ta godt tak i døren nåar man vilde ut eller ind. Løse papirer og lette hatter opførte «hønsedans» nåar en dør blev aapnet, fortælles der.

Flaskerne derfra var meget stygge, av en skidden sort farve. Av bygninger ellers fra den tid kan nævnes pottekammeret, hvor de svære potter for glassmeltningen blev arbeidet, samt lagerrum.
Arbeiderne bodde meget trangt i tre hus paa «Svartodden». En ganske liten gaard, omtrent hvor hovedbygningen nu staar, var bolig for bestyrelsen. En handelsmand hadde en liten bod paa stranden, litt øst for Svartodden.

Flaskeverket blev nedlagt efter et par aars drift.

I 1862 blev eiendommen indkjøpt av et interessentskap,.brødrene Harald, Ole og Nils Berg, samt enkefru Tandberg. De hadde allerede tidligere, som eiere av Hadelands, Hurdals og Biri glasverker, vist at glasfabrikation kunde lønne sig her i landet. Prisen var da 15 300 spd., og som sælger findes opført generalkonsul Crowe. De følgende aar blev eiendommen, kun drevet som jordbruk; men i 1871 optok man igjen flaskefabrikationen i den gamle hytte, Engelskmandshytten, som den blev kaldt.Et aars tid senere blev en ny flaskehytte bygget, og de to hytter blev benyttet vekselvis, saa man kunde undgaa arbeidsstans nåar en av dem skulde repareres. Der producertes øl, vin og mineralvandflasker samt fiskekavl.

I 1874 hyggedes en glashytte nær porten, for produktion av lampeglas samt simplere Engelskmandshytten, saa kun lagerboder, «Ottekanten» m. Iste etage, kontor i 2den og øl og vinglas. I 1875 brændte pipen stod igjen, Lampeglashytteri, m. Ottekanten var verkets port i musiksal i 3dje.

Lampeglashytten blev snart reparert og benyttet til 1877, da flaskeproduktionen blev nedlagt, og Flaskehytten ombygget for lampeglas. Lampeglastilvirkningen krævet glassliperi for at faa kappet, planet og slipt glassene. Slipestenene blev i den første tid sat i bevægelse med føtterne. Den lille dampmaskin orket kun at drive møllen for knusning av sten til glaspotterne. Det varte imidlertid ikke længe før man begyndte at arbeide omtrent altslags glas for belysning. Dette krævet igjen større sliperi og anvendelse av maskinkraft.

I 1876 blev der oprettet lampeverksted ved Høvik verk, fra først av for metaldelene til bord* og væglamper, lygter og hængere — brændere dog undtat. Vi faar altsaa fra den tid 2 avdelinger ved verket, glasavdelingen og lampeavdelingen.»

Høvik Glasverk gikk gjennom gode og dårlige tider, etter som etterspørselen svingte. Rundt århundreskiftet var det belysningsartikler som var i vinden, mens småglasshytta gikk tyngre.
I 1910 ble det bygget en ny flaskehytte, noe som betydde større produktutvalg. Allikevel hadde verket problemer med stabil arbeidskraft, og første verdenskrig førte til råstoffmangel. Storstreiken i 1921 og den økonomiske krisen i 1920- og 30-åra gjorde også sitt til at Høvik Glasverk ble avviklet i 1933. 62 års vedvarende drift var slutt, og det ble en tung tid for gamle, tradisjonsrike arbeiderfamilier. Noen flyttet med produksjonen til Hadeland Glasverk

Vest for byen, 7, Skrift nr. 28-32/ Asker og Bærum historielag 1992.
Redigert av Michael Sars og Svein Ola Hope:

«Da den første verdens krig brøt ut i august 1914, begynte en vanskelig tid for glassverket. Råvarene ble dyrere og var ofte vanskelige få tak i. Ja, periodevis var det helt umulig å få de nødvendige kull fra England og i 1918 måtte glassverket stanse en tid, nettopp på grunn av kullmangel. Dette var en utrygg arbeidsplass og en del av de ansatte forlot verket, som i 1919 og 1920 bare hadde en liten produksjon. I 1921 ble verket rammet av storstreiken som angikk hele landet, og produksjonen stanset helt fra 1. juni til 8. november. Etter streiken var det tungt å komme igang igjen. Bare én glassovn var i drift, og lampeglassproduksjonen ble nå lagt helt ned. Den økonomiske krisen i 1920-årene rammet også hardt og lammet etterhvert hele verket, og den 31. januar 1933 ble ilden slukket under den siste glassovnen, og Høvik Glassverk gikk over i historien etter 62 års varierende drift.» En vanskelig tid for arbeiderne Det ble en vanskelig tid for verkets arbeidere. Mange av dem hørte til familier som hadde arbeidet ved verket i flere generasjoner. De eldste fikk anledning til å fortsette å bo i verkets arbeiderboliger, andre flyttet til Hadeland Glassverk og en del dro til USA.

Sitt møte med glassarbeiderne fra Høvik skildrer Ase Gruda Skard i sin bok «Fulle hender – Ei minnebok 1940-1985.» Hun forteller om sine opple velser under den annen verdenskrig i USA, om foredragsturer, reiser og opplevelser, om ting hun kjøpte for å ta med seg hjem, om tallerkner fra California, fat fra Oklahoma og glass fra Mexico, og så kommer det:

Bilde av vase?

Det herlegaste glaset eg sjølv eig, ein svær og tung, rein og vakker vase, har si eiga, sterkt personlege soge. Det var i 1944 at eg på ei foredragsferd kom til byen Corning i staten New York, der dei finaste amerikanske glasverka, Steuben-fabrikkane, ligg. Til mi undring var det ein heil flokk av eldre menneske som tok imot meg; og dei tala alle norsk. Dei kom frå mi eiga bygd, Bærum, og mennene hadde som yngre arbeidt ved Høvik Glassverk . Alle hadde vore med i Bærum Arbeidarparti; dei kjende far min (professor Halvdan Koht)og beundra han varmt. Dei sa dei hadde sett meg då eg var lita jente; nå hadde dei følgt med i arbeidet mitt for Noreg her i USA. Og jamvel før eg hadde tala, gav dei meg i gåve ein av dei fine vasane som dei sjølve hadde laga der i Corning: det skulle vere ein takk for innsatsen min. Den svære glasvasen vart pakka i ein enorm kasse med massar av treull, og eg fekk han heil med til Washington. Verre vart det då vi skulle reise heim til Noreg. Eg pakka vasen eigenhendig i ein boks saman med ein heil del drikkeglas. Men eg våga ikkje ekspedere han på vanleg vis: eg ville bere han med meg. På toget frå Washington til New York viste det seg umogeleg å få han med i kupeen. Selskapet «Travellers’ Aid» overtok han då, og lova ved alt som var heilagt at han skulle bli medfaren varsamt, og skulle vere på «Stavangerfjord» før båten gjekk dagen etter. Då hekk eg over rekkja og speida; men ingen boks kom. Og alt eg spurde og grov, var like fåfengt.»

Lampeproduksjonen sluttet i 1970-71 og ble flyttet til Halden. Navnet ble endret til Høvik Lys. Fra 2001 har Høvik hjembelysning vært en integrert del av Lysengros as

Translate »