Husmannsvesen og seterliv

Husmannsplass

En husmannsplass er et mindre jordstykke med tilhørende hus som er skilt ut fra en gård som egen bruksenhet, men ikke som et særskilt matrikulert bruk.
Husmannen bygslet jord eller tomt av en jordeiende bonde, og betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid. Stedet der husmannen bor med sin familie kalles for en husmannsplass. En husmannsplass er ikke oppført med eget matrikkelnummer

Husmannsplass

Det gamle Kampen i Lommedalen. Bildet er fra 1900

Bilder av husmannsplasser i Bærum

En av de viktigste kildene til informasjon om husmannsveset og de enkelte husmannsplassene i Bærum er Arne Mohus’ oversikt «Husmannsplasser i Bærum». I perioden 1988 – 1996 ble det, i samarbeid med Bærum bibliotek, utgitt 4 hefter. De finnes i trykt form og er nå også digitalisert av Nasjonalbiblioteket og tilgjengelige i fulltekst.

«Husmannsplasser i Bærum» bygger på gårdshistorien i «Bærum : en bygds historie»og gårdenes senere historie. Det meste av stoffet ellers er hentet fra folketellinger, matrikkel og manntall. Noen opplysninger er gjengitt fra lokale skrifter.
Under hvert gårdsnummer er gårdens historie først omtalt, dernest brukene som er fradelt, og sist plassene som hørte til gården.

Husmannsplasser i Bærum. Av Arne Mohus.1988-1996. 4 bind:
Del 1 – Husmannsplasser i Bærum – gnr. 45 – 72. Les e-bok
Del 2 – Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk.  Les e-bok
Del 3 – Lommedalen og Bærums jernverks grunde.  Les e-bok
Del 4 – Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik.  Les e-bok

Seterliv

Setre

Kvinner på Ståvisetrra. Lager smør? Bildet tatt i ca 1920

Fra: Bærumsmarka før og nå. 1999
Trygve Christensen. Seterliv – også i Bærumsmarka

Haslumseter er det seternavnet som i dag er best kjent i Bærumsmarka. Setertjernet og Setermyra like ved understreker at vi er på gamle setertrakter, og Seterbekken har sitt utspring i myra sør for tjernet. Nederst på vollen finner vi mur- og taksteinsrester på begge sider av stien. Lenger opp på vollen skal det også ha stått seterhus.

Nokså midt mellom Haslumseter og Tjæregrashøgda lå Løkebergsetra lunt og trygt sør for Løkebergseterhøgda. På kart fra 1825 er setra inntegnet, mens kart fra 1880 bare viser seterveien. I en eldre beskrivelse heter det om Løkebergsetra: «Der findes en sammenfalden peis av et størrelse, nogle stene efter grundmuren samt en stok der var meddragen.» Et «størrelse» er omskrevet fra et størres, størhus eller seterhus. Et meddrag er ei uthogd renne på undersiden av stokker i en laftet vegg. Løkebergsetervollen er i dag ganske gjengrodd. Men området bærer preg av seterdrift. Vi finner spor av hustufter og rester av både mur- og takstein.

Når seterdriften oppsto, er vanskelig å si. Tradisjonen går adskillige hundre år tilbake, kanskje et årtusen eller to. Avviklingen har vi naturlig nok sikrere opp tegnelser om. Hovedårsaken til seterlivets opphør var utviklingen i landbruket med blant annet større satsing på hjemmebeite.

Både på Østern-, Løkeberg- og Haslumsetra opphørte setringa i perioden 1850-80. På Haslumseter fikk uforsiktige bærplukkere skylden for at seterhusene brant ned rundt 1880.

Setertida varte fra rundt 10. juni til Mikkelsmess, 29. september. Seterfolket så fram til å komme på setra, der var de på mange måter friere enn på gården nede i bygda. Dagene og ukene med alle sine gjøremål gikk fort. Etter olsok ble dagene merkbart kortere, og utover i september var ei frostnatt eller to ingen sjeldenhet. Da var det kaldt å være gjetergutt eller -jente, og godt å kunne stå inntil dyra og varme seg.

En avtalt dag kom husbonden og tjenestegutten opp for å hjelpe til med å få buskapen hjem igjen. Og setervollen lå ensom tilbake, kanskje slik Jan Magnus Hvatum har sett det i disse verselinjene:

Frostrøykens skyer
gir vyer
om tusser og troll
på setervoll
og hulder som danser
svanser
i det gåtegrå
tablå
med rosenkinn
i gufskald vind

Til seters – for to hundre år siden
Det går mot jonsok året 1799. Vinteren har, som vintre flest, vært hard og lang, og våren har latt vente på seg. Høyet tok tidlig slutt rundt på gårdene og de mange husmannsplassene i bygda. Redningen ble å fore med lauv og kvist i vårknipa. På mange gårder måtte de likevel slakte ned flere dyr.

Krøttera har gått på hjemmebeite en tid og er blitt sprekere å se til. På gården Ramstad gjør de seg klar til å dra til seters. Seterfolket er som tidligere år Mathilde fra plassen Kokkerud og gjetergutten Kristian på tolv år.

Mathilde har vært budeie på setra i femten år og har godt minne for alt som skal med. All redskapen til melkinga og ystinga står på setra, men det er nok å huske på likevel: spann og butter til å frakte smør og ost i, proviant for to-tre uker og mer personlige ting, som garn til strikking og fiskesaker.

Johanne, husmora på gården, ser til at alt kommer med. Yngstesønnen Hans saler opp; han og faren, husbonden Anders, skal følge på turen opp til setra.

Tidlig en tirsdagsmorgen starter seterfølget. Anders og Hans går foran og leier hver sin hest med kløv, så følger hunden Trofast og hele krøtterflokken med Mathilde og Kristian til å jage på, og aller sist grå pusen Mons, gamlekatta til Mathilde. Følget tar gårdsveien forbi Ekeberg og kloppa over bekken, som kommer ovenfra Gjønnes og Nadderud.

En time senere kommer følget fram til Haslum. På gardstunet er det stort oppbud av folk og fe, også Haslumgården skal ha bølingen på setra for sommeren. Tjenestejenta Kari på Haslum skal være underbudeie for første gang og har sikkert mye å lære av Mathilde. Kristian får også selskap på setra, unggutten Mads skal få prøve seg som gjetergutt denne sommeren.

Husbonden Jon, far til Mads, og drengen Jens stiller med hver sin kløvhest. Gardsfolket ønsker seterfolket god sommer og håper husdyra holder seg friske og unngår rovdyra, og at det blir mye smør og ost å hente hjem til gårds.

Vel av gårde tar de hovedveien over brua til Øverland og videre skauleis forbi Holen og Mellom. Fort går det ikke med krøtterflokken, men ved nonstider kommer de fram til Veimyr. Der tar de seg en vel fortjent rast ved vadet over Seterbekken. Både folk og fe trenger til mat og drikke.

Den tyngste delen av seterveien gjenstår. Veifaret fra Nygård opp Skutalia er både bratt og steinete. Omsider oppe er det ikke lange biten fram til setra. Endelig er målet i sikte, seterbuene på vollen er som gamle kjente for de som har vært her før. Det samme gjelder dyra. De finner fort båsplassen fra året før.

Snart hører de bjeller fra Gravsvollhøgda. Det er seterfølget fra Nordby på Fossum som kommer. Fra Nordby har de fulgt den gamle seterveien forbi Ilen-plassene, opp Hagakleiva, innunder bygdeborgen sør på Dølefjell og fram til setra. Ingen fra Nordby skal være på setra, iallfall ikke de første to-tre ukene.

Mangt skal gjøres før Mathilde og Kari kan roe seg for kvelden, men alt ordner seg. Viktigst er det å få kyrne melka og trygt i hus, her vanker et og annet rovdyr som gjerne vil ha seg en godbit.

Kristian og Mads ligger og småprater litt om bjønn – før søvnen tar dem…

Gjengitt med tillatelse av forfatteren

Boka kan leses som e-bok i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv

Translate »