Dette er nærmest en selvbiografisk roman, hvor Anne B. Ragde tegner et fascinerende portrett av sin danske mor Birte. Det er rett og slett et fyrverkeri av en bok.
Fortellingen hopper mellom nåtid og tilbakeblikk. I tilbakeblikkene hører vi om Ragdes oppvekst i Trondheim på 1960- og 70-tallet i ytterste sparsommelighet sammen med mor og lillesøster. Ragde vokste opp med utedo i bakgården, en leilighet uten dusj og utslagsvask på kjøkkenet. Moren jobbet døgnet rundt, vasket alt for hånd og lagde den nydeligste mat av nesten ingenting. Hun hadde en enorm energi, og gjorde alt hun kunne for å skape et godt, anstendig liv for seg og sine døtre.
En fargerik dame som klarte å skape mye av lite, som elsket å lese og å reise. Hun brydde seg overhodet ikke om jordisk gods, men samlet på opplevelser.
I nåtiden skildrer Ragde morens siste tid, der hun befinner seg på Stovner sykehjem i Oslo
Vi fornemmer familiens sorg og fortvilelse over den uverdige behandlingen de opplever at moren blir utsatt for.
Til tross for at moren selv mente at hun var en dårlig og lite kjærlig mor, skjønner vi at det er mye raushet, humor og varme mellom mor og datter. Ragde var glad i sin mor og klarte å se at moren gjorde det beste hun kunne med sine forutsetninger. Moren på sin side, var svært stolt av sin skrivende datter.
Flere av kapitlene er nesten som en liten historie for seg. Dette er en morsom roman med en alvorlig undertekst, brutalt ærlig til tider og full av humor og varme.
Ragde skriver som hun snakker. Den muntlig fortellerstilen gjør at man hører forfatterens stemme inni seg. Det er definitivt ikke kjedelig!
Anbefalt av Susanna
